Historien om kefir

Profetisk opphav, uførløst kjærlighet, internasjonal storpolitikk og kongelige kidnappinger. Vi skal østover til Kaukasus, videre til Moskva og en svipptur innom Brooklyn. Dette svøpende historiske dramaet handler om ... kefir.  

Jakten på kefirkornet 

For mange er kefir forbundet med veldig «typisk norsk», men før kefirens inntog til Norge finner vi en saga helt utenom det vanlige. Vi skal til Kaukasus hvor nomader voktet hemmeligheten om kefir i 1400 år etter påbud fra profeten Mohammed. Vi skal innom Marco Polo, den første europeer som smakte kefir, en vakker spion som vil forføre en prins, og til et russisk rettsdrama som til slutt brakte kefir ut i verden.  

Eventyret starter i Kaukasus

Nærmere bestemt den nordlige delen av Kaukasus-fjellene hvor en gruppe nomader hadde slått seg ned, og i flere hundre år laget kefir – i all hemmelighet. Det finnes ingen skrevne ord om akkurat hvordan de kom over kefirkornene, bare historier som har blitt fortalt og gjenfortalt. Legenden forteller at det var profeten Mohammed som ga nomadene kornene, slik at de kunne lage kefir. «Profetens korn» måtte voktes omhyggelig, da man trodde kraften i kornene ville dø ut dersom de ble gitt videre, eller om hemmeligheten om hvordan man skulle bruke dem kom andre for øret. Kornene ble ansett som en del av stammenes rikdom, og gikk i arv fra generasjon til generasjon. I 1400 år var kefiren en godt bevart hemmelighet, men etter hvert som årene gikk begynte rykter å spre seg om en magisk drikk høyt oppi i fjellene. Faktisk nevner Marco O’ Polo kefir i en av sine fortellinger fra sine reiser i Østen. Det sies at han var den først europeeren til å smake på kefir.

Plan for å få tak i de magiske kefirkornene

Etter hvert spredde ryktet om at kefir kunne kurere enkelte tarmsykdommer seg utover fjellkjedene. Russiske leger hadde fått øyene opp for den magiske drikken, men kefir var fremdeles svært mystisk og vanskelig å få tak i. Uten de magiske kefirkornene var masseproduksjon heller ikke mulig. Den russiske allmennlegeforeningen var derfor fast bestemt på å fatt på kornene, og på tidlig 1900-tallet oppsøkte legeforeningen to brødre, som drev Moskvas største meieri på den tiden. Brødrene Blandov ble bedt om hjelp til å oppdrive og produsere kefir, og de var ikke vanskelige å be. De ville bli eneste meieri til å produsere kefir, og som de forretningsmennene de var, ble de straks med på laget. Nå måtte de bare få fatt på kornene. Og til det hadde brødrene en lysende idé: De hadde nemlig en ung og vakker medarbeider, Irina Sakharova, som de mente ville være rette kvinne til å få tak i de myteomsuste kornene. Irina fikk det beskjedne oppdrag med å forføre den lokale prinsen Bek-Mirza Barchorov, og overtale ham til å gi fra seg de omhyggelig bevoktede kornene.  

Kongelig kidnapping

Selv om brødrene mente dette var en vanntett plan, gikk ikke oppdraget ikke helt etter planen. Uansett hvor sjarmerende Irina var, hadde ikke prisen noen planer om å gi fra seg kornene, i frykt for straffen han ville få om han gikk imot de uskrevne reglene knyttet til «Profetens korn». Samtidig var han svært betatt, og ville ikke gi slipp på den vakre unge piken som hadde kommet inn i livet hans. Derfor ble det satt drastiske tiltak til verks da Irina skulle reise tilbake til Moskva, etter å måtte innse at oppdraget gikk i vasken. Det var en lokal skikk å stjele sine bruder, og det var nettopp det prisen gjorde. Bestemt på å få sin prinsesse, hyret inn en lokal stamme til å kidnappe Irina.  

Slik kom kefirkornene til Russland

Brødrene Blandov ville selvsagt ikke la medarbeideren sin forbli i et ulykkelig tvunget ekteskap, og begynte å planlegge en storstilt og risikabel redningsaksjon. Brødrene lykkes, og kort tid etter ble prins Bek-Mirza Barchorov ført for retten. Tsar Nicolaus II som regjerte på den tiden, var ikke enig i at det var Irinas plikt å gifte seg med prisen, og dømte i stedet prinsen til å betale Irina ti kilo med kefirkorn for alle prøvelsene hun ble utsatt for.  

Og slik kom de magiske kefirkornene til Russland. I 1908 ble første flaske med kefir solgt i Moskva.  

Siste kapittel i det svært mystiske eventyret skrives i 1973. Da Irina var 85 år gammel fikk hun et helt spesielt brev i posten. Det var fra den russiske næringsministeren som personlig takket henne for å ha brakt kefir til det russiske folk.