Det blir ingen Ironman i Maastricht på meg. Plantar fascitt senen min har slått seg skikkelig vrang i hele vår og sommer. Jeg har forsøkt det meste for å bli bra igjen med spesialtilpassede såler, kortisoninjeksjon, trykkbølgebehandling, tapeing med sportstape og kinesiotape, massasje og tøy- og styrkeøvelser. Uke etter uke har det vært status quo – helt til nå siste uken! 😊
I fjor høst fikk jeg tips om å skru opp setet i forhold til hva jeg satt på tidligere – et råd jeg fulgte, både på landeveisykkelen og tempoen. For noen uker tilbake bestemte jeg meg ganske tilfeldig for å flytte ned igjen setet på landeveien – i en periode jeg satte bort temposykkelen. Etter en drøy uke med sykling på lavere setehøyde merket jeg mindre irritasjon i senen om morgenen og etter trening. Men det var ikke før jeg var ute på en langtur på temposykkelen – uten å ha justert setethøyden – jeg skjønte sammenhengen. Senen var vesentlig mer irritert både etter turen og morgenen etter. Nå er setehøyden justert på begge syklene og fremgangen har ikke latt vente på seg.
Nå er jeg uten smerter i det daglige og jeg satser på å starte å bygge opp igjen styrken i senen med tåhevøvelse og ulike balanseøvelser etter helgen i Maastricht. Krysser fingrene for at den tåler belastningen.
Jeg blir uansett med som moralsk støtte for Sondre og Christian i helgen. Det blir spennende å se hva de kan utrette, og jeg tror begge er i sin beste form for sesongen. Det lover godt 😊
//Per Arne
