Den glemte klimafaktoren
Det kalles albedo – eller jordas evne til å reflektere sollys. Forskningsmiljøene anslår at åpne landskap med snø – slik vi ennå har mye av i Norge, reflekterer mellom 60 og 90 prosent av sollyset. Når mer av sollyset blir sendt tilbake, blir kloden litt kaldere. Og selv på sommeren kan åpne grasarealer reflektere 15–25 prosent av sollyset. Asfalt og hav derimot, reflekterer knapt noe. Da absorberes varmen fra solstrålene.
Utmarksbeite brukes i mindre grad enn tidligere. Sakte, men sikkert gror deler av Norge igjen. Det skader det biologiske mangfoldet, og det hjelper ikke klimaet vårt. Sagt med andre ord: Jo mer kratt og vegetasjon som tar over tidligere brukte landbruks- og beitearealer, jo mindre sol blir reflektert. Og da har jeg ikke snakket om beitearealenes evne til å binde karbon. Når beitedyr napper og drar i gras på beite, dannes dype rotsystemer som øker jordas opptak av karbon. Det er klimasmart.
Hverken solrefleksjon eller karbonbinding i jord er med i utslippsregnskapet for landbruket. Per i dag kan heller ikke melkebønder i TINE legge det inn i den digitale klimakalkulatoren som kan regne ut utslippet fra hvert enkelt gårdsbruk. Det forskes heldigvis på disse glemte klimafaktorene, men kanskje ikke nok? Kanskje er det er det lettere å holde liv i historien om kua og drøvtyggeren som et problem. Litt rart, forresten. Før 2. verdenskrig hadde vi nesten 900 000 melkekyr i Norge. Nå har vi 200 000. Metanutslippene fra den norske melkekua er redusert med nærmer 160 prosent i samme tidsrom (professor Harald Volden, NMBU). Og er kua en større klimatrussel enn vårt forbruk av fossilt CO2? Ikke alle mener det.
