På jobb for et levende Norge
En gang hadde jeg utenlandske journalister på besøk. Vi sto på gården min i Beitstad ved Steinkjer og så på utsikten, og jeg fortalte dem at TINE henter melka og gir lik pris til melkeprodusenter, uansett om de bor i Alta eller Lørenskog. Det var nesten så de ikke trodde meg.
Journalistene beskrev liknende landskap i sitt hjemland. Forskjellen var at det ikke bor folk der. Den forskjellen skyldes samvirkemodellen i norsk landbruk. Hadde ikke vi bønder stått skulder til skulder, slik vi gjør i TINE, ville Norge sett helt annerledes ut. Uten samvirket ville det ikke vært mulig å produsere mat både i de minste fjellbygder og de innerste fjordarmer.
Matindustrien er Norges største fastlandsindustri, og samvirket TINE har de siste ti årene investert 13 milliarder kroner i denne industrien; på Storsteinnes, Frya, Dovre og flere andre steder. I tillegg til å skape industriarbeidsplasser, sysselsetter vi mange innenfor handel og servicenæringen. Gårder og meierier skaper næringsgrunnlag for elektrikere, rørleggere og lokale entreprenører. Over hele landet. Det skaper ringvirkninger. Totalt bidrar bonden og samvirket til 23 milliarder kroner i verdiskapning – utenfor TINEs virksomhet.
Den norske melkebonden ønsker fortsatt å investere i et levende Norge. Vi ønsker å oppfylle samfunnsoppdraget. Men vi klarer ikke dette om konkurrentene våre fortsatt skal få 200 millioner kroner i særtilskudd hvert år. Det norske meierimarkedet er ikke stort. Skal det ligge en verdi i å hente melk – og foredle den i nærheten av der melka produseres, må det være et visst volum. Særtilskuddene våre konkurrenter mottar, flytter volumene fra distriktene til mer sentrale strøk. Er det dit vi vil?
De siste årene har mange også fått øynene opp for hvor viktig matberedskap er i det langstrakte landet vårt. Den neste pandemien verden står overfor, kan få enda større konsekvenser. Vi kan ikke forutsette at produksjon og distribusjon av mat på tvers av landegrenser vil opprettholdes som normalt, når Norge og verden stenger ned neste gang. Krigen i Ukraina, et av verdens kornkammer, er også en påminnelse om at tilgangen til mat også handler om makt. Makt som i hendene på hensynsløse regimer, kan misbrukes.
I TINE er vi stolte av vår lange historie, med spor helt tilbake til 1856. Den gangen som nå, handler det om samhold og solidaritet. Om at avkastningen går tilbake til eierne – bøndene selv – og at verdien av melka vi produserer, blir forvalta på en måte som gjør det mulig å tenke langsiktig.
Vi er ikke mot konkurranse. Vi skal ikke tilbake til tiden da TINE var eneste aktør i melkemarkedet. Alle bransjer trenger utfordrere. For å sikre konkurranse i melkemarkedet ble det for 20 år siden innført ekstraordinære subsidier til konkurrentene våre.
Det var rett da. Men konkurrentene våre har i løpet av denne tiden mottatt over 2 milliarder kroner for å utfordre TINE, og det har hatt stor effekt. I sentrale strøk har Q-meieriene nå rundt halvparten av markedet på drikkemelk.
Tines konkurrenter kan fortsette med å utfordre oss – også uten særtilskudd. Nå er tiden kommet for at konkurransen må skje på like vilkår. Det står om et levende Norge.