Forfatter Anne Holt skrev påskekrimmen på Tinemelk-kartongene i 2004 - Puddelen som ble påskekylling.
Foto: Jo Michael

Tinemelk Påskekrim 2004 Anne Holt - Puddelen som ble påskekylling

Han er dau, sa Amund langsomt. - Stein dau.

 - Nei!

Amalie trakk kjapt fram sveitserkniven hun hadde fått av farmor til jul, og knelte foran puddelen sin. 

- Blomst, hikstet hun. - Lille Blomst, hva er det de har gjort med deg?

- Den fine, hvite pelsen var helt gul. Til halen var det festet fire lange, flerfargede fjær, og på hodet hadde noen limt en latterlig, knallrød hanekam. 

- Det der er dyremishandling, sa Amund morskt. - Det ser ut som om noen har sprøytelakkert den.

Amalie hadde endelig befridd Blomst fra taustumpene som bandt ham til rekkverket nederst i oppgangen, like ved kjellerdøra. 

- Nei, det er beis, sa hun og strøk fingrene gjennom pelsen. - Men han lever! 

Forsiktig løftet hun Blomst og knuget ham fast, mens hun snudde seg for å gå opp trappen hjem til fjerde etasje.

- Dette her hadde aldri skjedd hvis vi hadde reist på påskeferie som vanlig, sa Amund iltert. - Kan bare ikke begripe hvorfor vi måtte bli hjemme i år. Det er dritkjedelig å være her. Farlig også, tydeligvis.

- Du vet godt at mamma måtte jobbe, sa Amalie og begynte å gå. - Dessuten er det ikke vanlig å dra på ferie i påsken. De fleste blir hjemme, bare så du vet det.

- Yo, småfisen er tidlig ute ser jeg!

En hengslete tenåring reiv lua av Amund. Så klasket han hendene i murveggen og skrattlo.

- Bikkja ser ut som en påskekylling, hylte han. - En hårete, fæl og forvokst hanekylling!

Amund måtte bite seg i leppa for ikke å gråte. Fredrik i andre var alltid så slem.

- Til pass for beistet, sa gutten og styrtet på dør. - Sånne krek burde ikke bo i by’n.

- Hei! Hei dere! Hva har jeg sagt om å stå å henge her i oppgangen!

Amalie snudde seg mot Vaktmesteren. De hadde ikke hørt ham komme.

Vaktmesteren satte opp forbudsskilt overalt, mot ballspill i gården, sykkeloppstilling langs veggen og utendørs lek etter klokka sju.

Amalie skottet opp mot et digert bilde av en sigarett med rødt kryss over, det var nesten like stort som hele postkassestativet.

- Er det dere som har kastet denne likpinna her, sa Vaktmesteren iltert og bøyde seg for å plukke opp en sigarettstump. To av fingrene var skittengule, slik farfars hender så ut fordi han hadde røkt rullings hele sitt liv.

-Hva! Er det dere rakkere som…

- Jeg er elleve år, sa Amalie skingrende. - Jeg røyker vel ikke!

- Bra, mumlet vaktmesteren. - Kvitt dere med bikkjeliket snarest mulig. Nå er det i alle fall én mindre å plukke møkk etter.

- Blomst er ikke død, sa Amalie og trykket hunden enda tettere til seg. Så dultet hun til Amund. Sammen smøg de seg forbi Vaktmesteren og sprang hele veien opp til tredje etasje.

Der gikk en dør plutselig opp, og fru Salomonsen tittet ut. Hun brukte tiden sin på å sende klager til styret på absolutt alt. Fire ganger hadde hun bedt om at Blomst skulle avlives, selv om Amalies hund aldri bjeffet.

- Næmen, sa hun med barnslig stemme. - Har noen holdt leven med sussebassen din? Kledd ut lille vofsen som påskekylling, hva? Sett sånn mishandling. For det er vel ikke deg vel?

Hun hogg de små, lure øynene i Amalie.

- Har du latt leken gå litt for langt, lille venn? Er du kanskje ikke stor nok til å ha ansvaret for et dyr? Må vi muligens avlive det stakkars kreket?

- Kom, sa Amund og dro i søsterens jakke. - Kom, Amalie. Ikke bry deg med den…

- Den hva, sa fru Salomonsen skarpt, men da var Amalie og Amund allerede langt oppe i trappa.

Endelig sto de foran sin egen inngangsdør, rødmalt og trygg. Amund fiklet med nøkkelsnoren rundt halsen. Amalie sto som spikret, med bøyd hode.

Endelig så hun opp, med et triumferende smil.

- Nå skal du få varm melk til å styrke deg på, godsnakket hun til Blomst.

- Og mens du drikker, skal jeg fortelle Amund hvem som plaget deg så stygt. For det vet jeg nå. Bombesikkert!

Vet du?

Var det slemme Fredrik, den sinte vaktmesteren eller den slue, sure fru Salomonsen?

 

Løsning:

Det var vaktmesteren. Til tross for at han hater røyk, hadde han gule fingre. Det er fra beisen Blomst var malt med. Dessuten trodde han at Blomst var død. Det var jo ganske rart, siden han først traff Amalie og Amund etter at Blomst var skåret løs fra rekkverket. I tillegg var vaktmesteren den eneste som ikke reagerte på at Blomst så ut som en påskekylling. Påfallende, dersom han ikke selv hadde "pyntet" hunden!

 

Tidligere påskekrimmer - husker du disse fra melkekartongen?

Tinemelk Påskekrim 2011 Gunnar Staalesen og Arild Midthun - Mystikk i mørket

Dette er første gang vi møter vår tegnede helt, detektiven Ulf Ulvheim , på melkekartongen. Løser du den historiske tegneseriengåten?

Tinemelk Påskekrim 2010 Harald Rosenløw Eeg - Kollektmysteriet - Kristoffers historie

Årets mysterium består av én hendelse, sett gjennom øynene til tre av de involverte. Mysteriet kan løses ved å lese kun denne ene historien, men det blir enklere om du også leser Erles og Edwins versjon.

Tinemelk Påskekrim 2010 Harald Rosenløw Eeg - Kollektmysteriet - Edwins historie

Årets mysterium består av én hendelse, sett gjennom øynene til tre av de involverte. Mysteriet kan løses ved å lese kun denne ene historien, men det blir enklere om du også leser Erles og Kristoffers versjon.

Tinemelk Påskekrim 2010 Harald Rosenløw Eeg - Kollektmysteriet - Erles historie

Årets mysterium består av én hendelse, sett gjennom øynene til tre av de involverte. Mysteriet kan løses ved å lese kun denne ene historien, men det blir enklere om du også leser Edwins og Kristoffers versjon.

Tinemelk Påskekrim 2009 Erlend Loe - Hvem stjal skiene?

Politietterforsker Bandak er grisetrøtt. Og fryktelig sint.

Tinemelk Påskekrim 2003 Jon Michelet - Trusselbrevet

«Jula varer helt til påske,» sier Vilhelm Thygesen. Han plasserer en skål med paranøtter på bordet foran de to skoleelevene han uventet har fått på kveldsbesøk.