Treningen siden jeg ble skadefri har gått som planlagt, uten andre ubehag eller sykdom. Fremgang har det også vært i massevis. +35 watt på terskel siste 6 uker sier litt om hvor dårlig form jeg var, men også at jeg har gjort noe riktig.
Visualiseringa av konkurransen har konstant surret i hode mitt nå de siste dagene; hva og når jeg skal spise og drikke. Gjennomgang av skiftesonen. Hvor det kommer til å gjøre ekstra vondt. Hvilke uttrykk jeg skal bruke for å få fokuset bort fra smerten. Det er bare å stålsette seg for 9-10 timer med indre dialog og smerter!
Svømminga kommer til å bli en psykisk påkjenning! En time i nærmest blinde – bare oppe med hode en gang i blant for å navigere etter gule bøyer, ellers ser man bare havbunn. Et tak av gangen og å beholde roen blir alfa omega!
Foto: Per Arne og Sondre etter en treningstur i vannet.
Syklinga er min fordel – det er her jeg bør gjøre løpet mitt. 2 runder i en flat løype (i hvert fall på papiret), bare avbrutt av en bakke på 150 høydemeter midtveis på runden. Her blir det viktig å holde seg mest mulig i en aerodynamisk posisjon og gjøre luftmotstanden så liten som mulig. Det avgjørende for en god konkurranse ligger gjerne på syklingen. For hardt; du får en jævlig løpedel. For rolig og du taper mye tid. Intensiteten styrer jeg derfor på watt, med mål om et snitt på 75-80% av terskel. Nøkkelen blir rasket mulig, billigst mulig.
Løpingen er jeg spent på. Kun 6 uker med løping siden skaden bør tilsi at jeg skal få det ganske vondt mot slutten. I og med at den muskulære utholdenheten ikke er der jeg hadde ønsket, blir det enda viktigere at jeg treffer med utgangsfarten. Åpner jeg for hard smeller det med renter på slutten!
Målsetningen min er å gjennomføre en god konkurranse, samt skaffe meg erfaring. Den overordnede målsetningen er selvsagt å kvalifisere seg for Hawaii, men per dags dato er jeg usikker på om løpeformen er god nok for det. Svaret får vi lørdag ettermiddag :)
Nå er det bare å la det stå til. Jeg skal gi alt!
// Per Arne
