Forberedelser
Torsdag var dagen for å teste ut løypen og at alt utstyr hadde overlevd en lang transport. Først bar turen ned i vannet. Smak av saltvann er ikke dagligdags når hjemmeadressen er Lillehammer, og det høye saltinnholdet i Adriaterhavert gjorde også oppdriften i vannet til noe helt annet enn vi er vant med fra ferskvannsvømming. Deretter ventet sykkelen. Området rundt Cervia viste seg å være flatt som en pannekake! På vår 4 mil lange testtur i løypen fikk vi hele 36 høydemeter ;) Derimot var løypen tidvis veldig åpen og utsatt for vind. For å holde kroppen litt i gang la vi også inn 3 4-minuttere litt over «race pace» samt 4 30-sekunders høyintensive drag med 15 sekunder pause.
Konkurransedag
Konkurransedagen starter allerede kl. 05:30 med en lett fordøyelig frokost med høyt karbohydratinnhold og lite fett og fiber. Sykkelen og skifteposene blir innlevert i skiftesonen dagen før, men må sjekkes og kompletteres før start. Noen er også godt i gang med oppvarmingen. Folk stresser rundt over alt, og det er rene maurtuen rundt skiftesonen og startområdet om morgenen.
Svømming: Mens musikken dundrer gjennom x-antall høyttalere går wave-starten med 6 personer hvert sekund. Vannet koker av folk, så jeg var svært bevisst på å holde roen. Stresser man er det veldig lett å få panikk i vannet. På svømmingen tok jeg bøye for bøye med fokus på å skli på hvert tak og ikke bruke for mye krefter. Første loopen gikk lett, så jeg kunne gi litt ekstra gass på andre. Jeg klokket inn rett under timen – noe jeg er fornøyd med.
Sykkel: I Italia hadde de laget det som må være tidenes lengste skiftesone mellom svøm og sykkel; hele 1,2 km. Normalt er vel i underkant av halvparten 😊 Første 4 milene på syklingen passerte jeg sikkert 100 utøvere, men etterhvert utartet det seg til et antiklimaks. Reglene i Ironman triatlon er 10 meter mellom hver syklist. Da jeg kikket meg tilbake etter 4 mil hadde jeg sikkert 25 utøvere på hjul – noe som selvfølgelig ikke var aktuelt. Jeg ville ikke trekke andre rundt til gode sykkeltider og slapp meg bakover. På wattmåleren så jeg at det var 50-60 % tyngre å ligge i front enn på hjul. Pga. for få dommere i løypen ble møljesykling gjennomgangsmelodien for hele sykkeldelen, og fordelen av å være en god syklist ble ganske utvasket.
Løp: På den positive siden startet jeg løpingen med litt friskere bein enn hva jeg kanskje ville gjort om jeg syklet hele sykkeldelen alene. Det viktige for meg var å finne en startfart jeg kunne holde uten å sprekke, noe jeg også følte jeg klarte. Faktisk løp jeg andre halvdelen bare ca. ett minutt saktere enn første halvdelen. Etterhvert ble det mye indre dialog, og spesielt 3. runden var tung. Krampene lå latent på innsiden av begge lårene, men jeg klarte heldigvis å unngå full krampe – helt til siste 30 meterne på oppløpet; da smalt det i baksiden av låret. Det ble vel en klassisk Ironman målgang 😊
Alt i alt er jeg fornøyd med gjennomføringen, og tiden 9:32. Litt synd for min del at ikke syklingen skilte mer, men sånn er det. Frem til løpingen var jeg også på skuddhold i forhold til kvalifikasjonsplass til Hawaii – noe jeg må ta med meg som positivt. Med en skadefri vinter med mye kvalitetstrening satser jeg på at det gapet er lukket til neste år.
Nå får beina ligge høyt i noen dager til før opptreningen til en ny sesong setter inn for alvor.
// Per Arne
