Race Report fra sidelinja: Ironman Maastricht

Ironman-konkurransene er litt av et sirkus!

Det var sikkert 50 000 tilskuere i gatene underveis mens konkurransen holdt på. Allerede ved svømmestart kl. 07 søndag morgen var det stappfullt med folk, både langs kanalen og oppe på broer – og alle ble heiet på, om man var først eller sist spilte ingen rolle! Det var heller ikke slik at tilskuerne forsvant når de beste hadde passert målstreken. Ved hjelp av engasjerende speakere, en målgang som lignet mer på et diskotek enn et idrettsarrangement (med høy musikk, gratis øl og mye publikum) var det topp stemning helt til de siste deltagerne passerte målstreken kl. 23:58 på kvelden, 2 minutt før sperrefristen! Deltakeren hadde da konkurrert i nesten 16 timer!

Det er absolutt ikke bare de som kjemper om kvalifiseringsplasser, såkalte «Kona slots» til verdensmesterskapet på Hawaii, som deltar i en Ironman. Den største andelen av deltakerne er med på konkurransen med kun et mål; å fullføre. Oppladningen mot konkurransen kan man tydelig se er av varierende grad. Svømme 3,8 km innen «cut off» tiden på 2 timer og 20 minutter er ingen spøk, ei heller å måtte sykle 180 km etterpå, for så å løpe en maraton til slutt! Da er det ikke lurt å ta lett på forberedelsene! Men det imponerende å se hvor hardt folk kjemper! Enkelte må også svinge innom familie og venner langs løypen, gråte en skvett, få noen trøstende ord og bli jagd videre. Følelsene sitter langt utenpå kroppen når man er så sliten som man er under en Ironman.   

Alle gutta i YT Triatlon Team samlet under Ironman Maastricht

Å være med som støtteapparat var en ny opplevelse. Det er ikke mange ganger jeg har vært på et idrettsarrangement i den rollen, i hvert fall ikke på arrangement jeg gjerne skulle deltatt selv. Dog var det også nyttig for meg å være med til Maastricht. Som rookie var det viktig for med å oppleve sirkuset og se hvordan logistikken i forbindelse med konkurransen håndteres. Det er alltid enklere andre gangen.

Det var også moro å følge med Sondre, samtidig som det var trist å se Christian måtte bryte. Man kunne tydelig se Sondre hadde en bra dag. Han smilte, vinket og lo når han passerte oss – helt til de to siste rundene på løpingen, da var han mer innbitt og registrerte ikke mye rundt seg :)

Selv om det er moro å stå på sidelinjen håper jeg også det er siste gangen ufrivillig. Nå tåler jeg å gjøre enkle styrkeøvelser på senen, og jeg satser på å teste meg på en liten løpetur til helgen. Går det, må en bare legge på litt og litt mengde for hver tur. Krysser fingrene for at jeg rekker Italia – jeg har hvert fall troen!

// Per Arne