Ironman Haugesund ble annonsert som #coldkona, altså en kald versjon av IM Hawaii. Jeg må si at det ble betydelig varmere enn annonsert. Med skyfri himmel, ingen vind og temperaturer godt over 20 grader så ble det meget flotte rammer for arrangementet.
Dagene før startskuddet har blitt ren rutine. Jeg vet hva jeg må spise og ikke spise, hva jeg må trene for å holde beina i gang – og ikke minst hvilke tanker jeg må tenke – for å være best mulig forberedt. Så når starten gikk kl. 07 på morgenen hadde jeg hatt en optimal oppladning og gledet meg til å kaste meg i vannet. Svømmingen gikk veldig bra. Ble aldri så sliten i armene at det gikk utover teknikken. Jeg kunne holde god fart, men den tekniske svømmetraseen gjorde at jeg nok svømte litt for langt. Jeg kikket opp på klokka når jeg kom opp av vannet og så at jeg hadde svømt på 1.01. Fornøyd. Men mindre fornøyd med at jeg hadde svømt 4000 meter, ettersom løypa var 3800 meter.
Ut på sykkeletappen i en heidundranes fart, trodde jeg. Men ble passert av mange sterke syklister tidlig. Kjente på de første milene at jeg ikke hadde verdens beste sykkelbein og slet veldig frem mot vending etter 90 kilometer. De neste 90 kilometrene var ny av året, og vi ble fortalt at den sløyfa var krevende og tung. De hadde rett. Det var vanskelig å holde oppe farta pga. den tekniske løypa samtidig som det er tungt nok i seg selv å sykle 180 kilometer. Etter endt sykkeletappe så jeg at jeg hadde samlet 2200 høydemeter, da sier det seg selv at bakkene kommer tett og terrenget er kupert. På dette tidspunktet lå jeg som nr. 9 i klassen min M35-39. Så jeg skjønte fort at det var ikke bare meg som syns det gikk litt sakte.
Ut på maraton var beina og kroppen veldig tunge. Jeg måtte krige med meg selv fra første løpesteg, men jeg klarte tross alt de første 10 km på 46 minutter. Varmen ble etter hvert enda mer intens ved passering halvveis, og på dette tidspunktet var jeg usikker på om jeg i det hele tatt kunne klare å stå distansen. Jeg kom over i «survival pace» relativt kjapt, hvor det handler om å sette delmålene ennå kortere. Som f.eks. bort til vannstasjonen, deretter bort til den svingen der – osv. Jeg passerer 30 kilometer på 2,5 time. Klarer jeg litt til? Jeg tar ut alt jeg eier og har og snubler i mål på 3.24 på maraton, og en totaltid på 10 timer og 8 minutter. Ender på 6 plass i min klasse. Wow, fornøyd med meg selv, samtidig litt skuffa over å ikke holde farta til han foran meg som sikrer seg den siste plassen til Ironman Hawaii i oktober. Men når jeg tenker tilbake til løpet så vet jeg med meg selv at jeg ikke kunnet løpt et eneste sekund fortere enn det jeg gjorde der og da. Så da må man være fornøyd med seg selv.
Ender til slutt på 28 plass av alle startende, noe som er bra. Det er stadig utvikling, noe jeg tar med meg til IM København i slutten av august. Da er det et siste forsøk på kvalifisering til Hawaii. Håper kroppen har restituert seg til da, noe den ikke er akkurat i dag 2 dager etter Haugesund.
/ Sondre Bolstad
