Race rapport Ironman Haugesund: Fall i over 50 km/t

En bedre sjanse for å kvalifisere til Hawaii skal det nok mye til at jeg får igjen. Når du leder klassen 120 km ut på syklingen, har bra driv og gode bein er det veldig surt at en tullete velt skal ødelegge!

Jeg merket den siste uken før konkurransen at overskuddet begynte å komme, spesielt følte jeg meg fresh to dager i forkant under test av sykkelløypen. Når jeg har følelsen av et sterkt opptråkk og at jeg kan «dra gir» inn i motbakker vet jeg at sykkelbeina er påskrudd. Dog var jeg veldig spent på svømmingen, ettersom det er her jeg har trøblet mest i vår. Jeg var rett og slett spent på om jeg skulle bli stresset og måtte roe ned. Den dårlige opplevelsen fra Hvaler satt nok litt i hjernebarken. Nøkkelen for meg er å treffe med utgangshastigheten. Treffer jeg med den klarer jeg også å beholde roen. Heldigvis skjøt jeg blink!

Arrangøren hadde laget en original svømmetrase i Skeisvatnet hvor vi svømte i avgrensede baner fra ytterst til innerst, og med en australian exit (liten tur på land) halvveis. Mentalt var dette en flott løype ettersom det er korte strekk før retningsforandringer. Bakdelen er at det blir veldig trangt om plassene som gjør at folk nærmest svømmer over hverandre. Man måtte bare prøve å finne sin plass i møljen, så jeg var godt fornøyd da jeg klokket inn på 1t og 1min.

På T1 (skiftesone svøm til sykkel) derimot rotet jeg noe forferdelig og tapte nok bortimot et minutt på konkurrentene. Et totalt unødvendig tidstap og en del av konkurransen jeg virkelig må skjerpe meg! Plasseringen ut på sykkel var jeg nummer 40 totalt.

Ut på syklingen var jeg opptatt av å ikke starte for hardt ut, men heller ha is i magen og komme inn i rytmen uten å bruke for mye krefter. Det var flere som passerte meg tidlig, men som måtte gi tapt etterhvert. 30-40 km ut på syklingen begynte jeg å plukke folk, og jeg lå mer i forbikjøringsfeltet enn i mengden. Det tøffe rullende terrenget skilte virkelig klinten fra hveten, og medførte også at drafting nærmest uteble. I tillegg skulle løypen bare bli hardere og hardere etter hvert som kilometerne gikk.

Når vi passerte vending etter første loopen begynte det å bli mer vann mellom båtene. Da skjønte jeg samtidig at jeg hadde klatret høyt på listen. Ute ved ca. 110 km var det en tilskuer som telte antall passerende deltagere, og jeg fikk beskjed om at jeg var 13. mann i løypen. Samtidig var jeg i ferd med å kjøre inn tre andre deltagere. Dessverre var det ikke stort lengre jeg skulle komme. Av og til må man også få i seg næring, men det gjelder å gjøre det på de riktige stedene. En utforkjøring ved km 135 med humpete asfalt i bunnen av bakken er i hvert fall ikke stedet å drikke. I det jeg skal plassere tilbake flasken på sykkelen kommer ujevnhetene meg midt i mot, og med en arm på styret mister jeg kontrollen over sykkelen i ca. 50 km/t. Skli bortover asfalten kun beskyttet av lycra er aldri en god ide!

Heldig vis var det bare hud som flekket av, og ingen brudd! Jeg ventet over en time på røde kors (ikke bra), og når de kom fikk jeg beskjed om at de ikke hadde skyss til meg før en oppsamler buss mot slutten av konkurransen. Temmelig oppgitt satte jeg meg på sykkelen igjen og syklet videre. Samtidig bestemte jeg meg for at når jeg først satt der å trødde kunne jeg like gjerne prøve løpeskoene også. Ved km 160 ramla også den tanken i grus; nå var det sigepunktering! Da hadde jeg fått nok! Jeg stoppet ved første løypevakt som jeg kommanderte til å skaffe skyss til meg. Godt tatt hånd om av ambulansepersonell kom jeg meg etter hvert tilbake til skiftesonen og ble godt tatt hånd om av lege.

Surt at konkurransen skulle ende som den gjorde for min del. Ved utforkjøringen ledet jeg klassen 20-30 sek foran Christian og nummer 8-9 totalt. Selv om jeg begynte å bli sliten hadde jeg også igjen krefter. Sannsynligvis hadde jeg fortsatt å øke til mine konkurrenter inn til T2, mens løpingen kan man bare spekulere i hvordan ville gått.

Det som er sikkert er at jeg sjelden får en bedre mulighet for å kvalifisere meg til VM på Hawaii. Men men, det nytter ikke dvele ved dette, men heller se fremover mot København.

Jeg leger sårene og kommer sterkere tilbake.

Veldig synd med Christian og Sondre som var veldig nærme kvalifisering. Det ble bare en nesten Ironman for oss. Hjem å trene karer!

/ Per Arne Kolseth