Det har vært mye spenning i kroppen frem mot denne konkurransen hvor vi skulle kvalifisere oss til VM på Hawaii. Så jeg har prøvd å være ganske nøye på trening og alt rundt. Jeg lyktes ganske bra, ganske lenge. Men tre uker før Haugesund ble jeg dårlig. Trodde det skulle gå over med litt hvile, så var relativt avslappet til det. Gjennomførte Hvaler Tri med litt rusk i maskineriet, og det gikk ganske bra, så jeg håpet det skulle løsne. I slutten av nest siste uke, fikk jeg antibiotika av legen. Det var på en måte deilig å få noe mot det som har plaget meg. Men kjedelig også.
Vi reiste til Vestlia Resort på Geilo onsdag kveld for å dele opp turen litt. Der oppe kjørte Per Arne intervall på sykkel, og jeg tok en rolig svømmetur. Da vi kom frem til Haugesund på torsdag ettermiddag hentet vi ut startnummer, og på fredag syklet vi opp til Skeisvatnet for å teste svømmeløypa. Det var godt og varmt i vannet, og selv om kroppen føltes litt tung, gikk det fort, så jeg fikk en veldig god følelse for svømminga. Etter lunsj syklet vi rolig i en liten time.
På lørdag ble det lite trening for da var det race brief og bike check-in. Senere på kvelden var det forberedelser med blanding av sportsdrikke, samtidig som du skal prøve å få i deg litt også.
Vanligvis sover jeg ikke så godt før konkurranse, men nå sov jeg nesten ikke i det hele tatt. Lå våken i noen timer og sov 15-20 min. Sånn gikk det hele natta, så til frokost var jeg nesten litt sliten. Spiste litt lite som vanlig (en skive med ost og skinke).
Jeg synes det er utrolig deilig å ikke stresse før konkurranse, og vi var på plass ca. 60 min før startskuddet gikk og hadde derfor god tid til å sjekke at alt var i orden.
I år var det fellesstart for de som mente de ville kjempe i fronten, og det innebar bl.a. å svømme under 60 min. I Barcelona sist høst svømte jeg på 58 min, så jeg stilte meg opp i fremste gruppe. Det skulle vise seg å være lurt. De første 400 m var det fullstendig krig, og jeg blei dratt, slått og sparket nesten hele tiden. Men etter noen svinger strakk feltet seg ut, og jeg fant litt mer rytme. Det kom en som svømte fort, så jeg la meg i dragsuget hans og inne ved vending var jeg ganske langt fremme i feltet. Kroppen kjentes lett og jeg prøvde å tette luka opp til gruppa foran, noe jeg nesten klarte på siste runden. Jeg kom opp av vannet på 58 min. Hadde jeg vært litt lenger fremme ved start, hadde jeg nok kunne jeg nok svømt enda litt fortere også.
T1 gikk helt ok. Blei litt stresset med drakta, og brukte litt lang tid før jeg kom meg på sykkelen. Syklinga var lik de første 20 km, og jeg kjørte ganske hardt. Da vi tok av på den nye delen blei løypa derimot ganske mye mer teknisk. Den første runden gikk unna på ca. 2:20. Det gikk litt for hardt, noe jeg snart virkelig skulle merke. Ved 120k var det en liten og bratt bakke som det var så vidt jeg kom opp, og derfra og inn var det tungt. Det var korte og bratte bakker hele tiden, noe som tok alle krefter. Jeg blei skikkelig bekymret for løpinga.
Inne på T2 fikk jeg vite at jeg var nr. 11 totalt og nr. 2 i min klasse. Jeg tok kjapt igjen han foran meg, men han hang seg på. Like etterpå passerte jeg Jarle Wermskog og Even Chiodeira. Da var jeg plutselig nr. 8 totalt og det var en liten motivasjonsboost. Ut på første runde gikk det greit. Lå på en grei fart 4:30 på km. Han som hadde hengt seg på pustet utrolig hardt bak meg, og jeg håpet han skulle slippe. Han spurte hvordan vi lå an og da fant jeg ut at han var i klassen min. Og at det var han som ledet.
Inne etter en runde begynte venstre hofte og kne å svikte. Dette er noe jeg har slitt med før og det er ikke noe å gjøre med annet enn å bite tenna sammen. Jeg prøvde å holde samme fart, men etter litt klarte jeg ikke mer og måtte slippe. Da røynet det fort på jeg måtte til slutt stoppe flere ganger for å tøye hofta.
De siste 25 km løp jeg jevnt mellom drikkestasjonene og gikk litt innimellom. Dette fungerte veldig greit. Holdt en fart på ca. 5min på kilometeren. Den siste runden måtte jeg grave skikkelig dypt for å komme rundt. Da jeg kom ned den siste bakken ned mot kaia var hvert eneste steg et skikkelig smertehel*.... Men da jeg traff den røde løperen glemte jeg alt. Det føltes som jeg om jeg fløy. Dette gikk fort over da jeg traff bakken etter målgang. Gikk rett i dvalemodus. Igjen fikk jeg prøvd førstehjelpspersonale. De var utrolig flinke og snille. Det er ikke første gangen dette skjer med meg, så jeg var ganske rolig (så langt det er mulig når en er tungpustet, fryser og rister). Jeg fikk to poser med væske, og jeg fikk igjen varmen og kroppen føltes bedre.
På utsiden av sperringene satt de som var i mål og spiste mat og koste seg. Det var en utrolig god stemning og all sliten blir på en måte glemt. Alle er bare stolte av å komme i mål.
Før start hadde jeg noen målsetninger som jeg ville nå. Jeg klarte å komme i mål. Jeg klarte å holde på mat og næring. Jeg klarte ikke under 9:30, men det skjønte jeg allerede på den lange sykkelturen. Å kvalifisere til Hawaii gikk heller ikke, dessverre. Jeg klarte 50 % av det jeg skulle, og det var surt når jeg måtte slippe opp på løpinga. For da skjønte jeg at Hawaiibilletten hang i en tynn trå. Det var 3 billetter i klassen og jeg blei nr. 5. Det er et bra resultat og en god tid jeg leverte, men ikke bra nok denne gangen. Så nå blir det å mobilisere igjen og jobbe for å kvalifisere seg i København i august.
Jeg gikk som vanlig «all in», for som jeg alltid sier; «go hard, or go home».
/ Christian
