Det har vært opp- og nedturer i treninga etter Haugesund. Det har vært sommerferie, og jeg har prioritert å være med familien. Så når den var ferdig, var det ikke mange ukene igjen til start. Men jeg har gjort veldig mye riktig og kroppen var klar for å klare sub 9 timer. Så det var ikke formen det stod på. Men de siste ukene har den hofta jeg kjente litt i Haugesund blitt verre. Jeg har slitt med å løfte beinet opp når jeg har sitti. Så jeg har drevet en del med «husmorstrim» som jeg kaller det. Men det har ikke hjulpet.
Da jeg skulle kle på meg før start skjønte jeg at dette blir en kamp. For måtte løfte beinet opp for å få på sokkene. Men en skal ikke gi seg så lett. Vi dro bort til start alle tre sammen. Det var en litt trykkende stemning i bussen. Lurer på hvorfor. Jeg fikk satt drikke og sko på sykkelen. Sjekket at det var riktig med luft i dekkene.
Jeg har aldri vært flink på oppvarming føre triatlonkonkurranser, men har funnet ut noen ting jeg må gjøre. Det er egentlig bare masse sveiving med armene og masse tøying, men det hjelper faktisk veldig.
Sondre og jeg fant hverandre da vi skulle inn i slusene. Per Arne måtte sette noe sko på sykkelen, så han kom seg ikke frem til oss. Vi visste at vi er under timen, så vi stilte oss opp i den raskeste gruppa. Til og med langt fremme i den. Starten gikk og vi stod vel i 9. eller 10. rekke. Hadde en god følelse føre svømminga. Jeg fant en fin fart ganske tidlig. Ville ikke gå ut alt for fort, siden det pleier å bli tungt på slutten. Sleit en del med å navigere. Klarte ikke se de bruene vi skulle under. Så det blei utrolig mye sikksakk. Jeg pleier vanligvis å finne en god takt, og da bare går alt av seg sjøl. Men det klarte jeg bare på lanstrekket tilbake mellom bruene. Og etter vending av siste bøye. Kom opp av vannet på 56 min. Det er jeg kjempefornøyd med, men det hadde gått fortere om jeg hadde funnet takta mi.
I T1 gjorde jeg alt riktig. Var ganske kjapp, følte jeg, og jeg fant sykkelen min med en gang. Hoppet på sykkelen og fikk faktisk begge beina rett i skoene med en gang, så det gikk utrolig kjapt. Syklet vel 20 meter, så merket jeg at hofta ikke ville være med. Det ilte nedover i beinet, og det dovnet litt bort, så da uteblir i grunn kraften i tråkket. Men jeg var klar på at jeg skulle bare kjøre min egen fart. Jeg fikk sekundering på at jeg var nr. 15 totalt ut på sykling, og da tenke jeg, wow – det var ganske sykt, for her er det utrolig mange raske med. Jeg fant en som syklet veldig jevnt og nesten etter mine tall. Så jeg fulgte egentlig han veldig lenge. Vi kjørte oss opp til ca. 7.-8. plass. Da trur jeg vi lå i tetgruppa, for jeg kunne se alle foran meg, men etter 50 km splittet gruppa seg i to. Og jeg og han andre satt bak splitten, men vi kjørte utrolig bra, og så de andre foran oss på slettene. Men han stoppet da vi var på inn til «Geels Bakke» for å hente posen sin med egen mat/drikke. Det var dumt, for vi var på vei opp til gruppa foran. Jeg prøvde å kjøre meg opp og tok igjen 3 stykker som hadde sluppet litt. Men den siste runda måtte jeg ligge å dra helt til det var 20 km igjen. Først da ville de andre plutselig hjelpe.
T2 var nede i en parkeringskjeller. Det var helt greit, men litt rotete hvor vi skulle stoppe på veien inn. Men var ganske rask her også, og det er jo ikke så mye en skal skifte til før løpsetappen.
Nå hadde jeg igjen fått sekundering og visste jeg var nr. 6 i klassen. Så det var bare å ikke bli for ivrig. Holde meg til den farta jeg visste jeg kunne holde. Men etter 2-3 km begynte det å verke ganske mye i kroppen. Hofta gjorde vondt, knærne gjorde vondt hver gang jeg landet og løftet de. Anklene verket. Og jeg hadde vondt i hele magen. Men bestemte meg for ikke å begynne å gå. Dette gikk greit til ca. 19 km. Da gjorde alt så vondt at jeg bare ville hoppe ut i kanalen og dø. Men siden det ikke var noe alternativ, så begynte jeg heller å gå. Jeg lå jo godt an til sub 9 før dette, så jeg håpet bare kroppen ville akseptere smertene og la meg kunne løpe. Men det blei bare verre og verre. Jeg prøvde å jobbe litt av og til, men de siste 12-13 km gikk jeg nesten hele veien. Men jeg løpte opp den røde løperen, og det var en utrolig deilig følelse. Alle mål og drømmer jeg hadde før starten var blitt knust, men jeg var superfornøyd med meg selv da jeg kom over mål. Det var en utrolig viktig kamp mot hodet. Jeg hørte speaker si da jeg kom i mål: «Christian, you are an Ironman». Det er en klisje hver gang, synes jeg. Men akkurat der og da følte jeg meg uovervinnelig.
Drømmen om Hawaii og VM blei det ikke noe av, dessverre, men det har vært en utrolig reise fra vi satte oss ned og etablerte dette prosjektet. Vi har ikke hatt medvind hele veien, men vi har jobbet hardt alle 3. Vi har trent utrolig mye og ofret tid borte fra familie. Jeg må bare takke de som har støttet oss hele veien. Det har vært utrolig gøy å få lov til dette. Jeg kommer meg nok kanskje ikke til Hawaii som utøver med det første. For det koster så utrolig mye. Men målet langt der ute er å prøve igjen. Som jeg alltid sier, «Go hard, or go home».
/ Christian Nordkvelde
