Alle bør være forberedt på en beskjed om at de har et barn som mobber andre.
TEKST: Anette Aasheim ILLUSTRASJON: TERJE TØNNESEN


Du finner dem i skolegården og på fotballbanen, i svømmehallen og på skolebussen. Mobbere er både tykke og tynne, høye og lange. Englebarn og bøller, skoleflinke og unnasluntrere. Å oppdage dem er vanskelig. De har ingen særtrekk eller spesielle kjennetegn.

Sunniva og A-magasinet. Mobbing - Kristin Oudmayer

Kristin Oudmeyer er mobbeekspert i Unicef. Foto: Jan Thomas Espedal

– Det kan virke usannsynlig at snille og nydelige barn kan være i stand til å mobbe. Men alle bør være klar over at hvem som helst kan få en telefon hjem om at barnet deres har vært delaktig i mobbing av andre, sier Unicefs mobbeekspert Kristin Oudmayer, og understreker:

– Og da bør man ikke gå i forsvar, men heller ta en runde med seg selv og tenke etter om det er tegn som tilsier at dette kan være tilfelle.

Opptrer sjelden alene

Den siste Elevundersøkelsen, utført av Utdanningsdirektoratet, viser at 6 prosent av elever fra 5. klasse og helt opp til videregående blir mobbet mer enn to ganger i måneden. Et flertall av dem oppgir at de blir kalt stygge ting, eller at de blir holdt utenfor eller baksnakket; et mindretall at de er blitt utsatt for fysisk vold.

Da tegneserieskaper Josef Yohannes gikk på ungdomsskolen, var han tynnere enn de fleste, og attpåtil den høyeste i klassen. Han ble kalt «stankelbein» og «skjelettet».På fotballbanen både «svart ape» og «nigger». Der prøvde de å takle ham – «for å sjekke om bena knakk».

Det verste? De voksne som sto på sidelinjen og så på, uten å gripe inn.

Selvtilliten sank, år for år.

– Jo lavere selvtillit du har, desto mer sårbar blir du. Jeg følte meg så forsvarsløs. Det kjentes som en tapt kamp, minnes Yohannes.

Josef Yohannes reagerte med å drømme seg bort. Om kveldene skrev han dikt om å skape en bedre verden. Da han var ferdig med skolen, ville han gjøre ord til handling, og bestemte seg for å studere statsvitenskap og menneskerettigheter. 

 

Urban

I siste utgave av Urban Legend er temaet mobbing. Da Josef Yohannes skulle gjenskape mobbere som tegneseriefigurer, slo det ham:— Jeg vil lage dem menneskelige og jordnære, karakterer som folk kjenner seg igjen i. Foto: Rolf Øhman.

I dag er han tegneserieskaper, og står blant annet bak tegneserien om superhelten The Urban Legend, som har fans over hele verden og ble trykt i den amerikanske storavisen USA Today. Han har ett mål med stripene han lager: Å forandre verden. I siste utgave er temaet mobbing.

Yohannes glemmer aldri årene på ungdomsskolen. I dag, 20 år senere, kan han fremdeles huske latteren fra vennene, fra kameratgjengen som sto rundt ham i skolegården. Én av dem var en «høylytt bølle». Men de andre?

A-magasinet har snakket med eksperter på mobbing. Det eneste de med sikkerhet kan slå fast, er at mobbere er en sammensatt gruppe, og at de sjelden opptrer alene.

1. Mobbere er ofte redde og usikre

Flere av ekspertene vi har snakket med peker på usikkerhet som et fellestrekk hos dem som utsetter andre for mobbing.

– Det er ofte barn som strever med å finne ut av det med andre barn, som ikke får til leken. De har kanskje selv stått utenfor og prøver å ta igjen, sier professor Ingrid Lund ved Pedagogisk utviklingssenter ved Universitetet i Agder. Hun har forsket på mobbing.

Mobbere er selv ofte redde og usikre, men det finnes ingen svar på hvem mobberne er. Illustrasjon: Terje Tønnesen

Unicefs mobbeekspert Kristin Oudmayer påpeker at selv den populære ledertypen i klassen kan kjenne på følelsen av redsel og usikkerhet.

– I den grad det finnes likhetstrekk, er min erfaring at det nesten alltid bunner i utrygghet og en følelse av utilstrekkelighet, som kan komme til uttrykk på mange ulike måter. Årsakene er ofte sammensatte. Forandringsfabrikkens ungdommer sier det så fint: «Adferd er et språk, og en måte å si ifra om hvordan man har det på.» Slik mener jeg vi også må forstå barn som mobber. Barn er ikke vanskelige, barn har det vanskelig. Det ligger alltid en historie bak som det er verdt å lytte til.

Professor Ingrid Lund vil bort fra det å kategorisere barn som mobbeoffere, og som i dette tilfellet: mobbere.

– Da definerer vi en rekke barn og unge med negative egenskaper. Mobbing er mye mer komplekst enn det, sier hun.

Sosiale prosesser på avveie og følelser på ville veier er et begrep professoren foretrekker å bruke. Det er for ullent, mener noen.

– Det er mye enklere når man kan putte ting i en boks. Men det finnes ingen enkle løsninger eller svar på dette. Det viktigste er å klare å forstå kompleksiteten som oppstår når mennesker er sammen, sier Lund og viser til det stadig økende antallet antimobbeprogrammer i skolen.

– Vi har aldri hatt så mye kunnskap om mobbing som nå. Likevel er mobbetallet stabilt. Det handler om mange ting. Det handler om måten vi snakker til og med hverandre på. Det handler om hvordan vi oppfører oss og hvilke rollemodeller vi er overfor barn og unge.

 


 

I dette portrettintervjuet forteller Kristin Oudmayer om hvordan hun oppdaget at datteren ble mobbet. Den gangen ble hun rasende, det er mange mobbeofre glade for.

 


 

2. Se etter bruk av blikk og fravær av «hei!»

Hvilke faresignaler skal man se etter? Nettopp fordi mobbere er en sammensatt gruppe, finnes det ikke noe klart og entydig svar på et slikt spørsmål. Lektor Paul Viktor Wiker holder ofte foredrag om mobbing i skolen og står bak prosjektet God skole.

– Se etter alt av negativ adferd, bruk av blikk og fravær av «hei!». Stygge kallenavn på fotballbanen. Det er her foreldre ofte kommer til kort. Vi må ha antennene ute, sier han.

I Elevundersøkelsen svarte under én prosent at de selv hadde mobbet.

– Mobbing skjer i det skjulte. De som mobber, ønsker ikke å være synlige, og de oppfatter gjerne sin egen oppførsel som tull.

Wiker understreker at mobbing er vanskelig å oppdage, nettopp fordi barn spiller ulike roller hjemme og sammen med jevnaldrende. Problematisk adferd er mye lettere å avsløre på fotballbanen.

– Idrettsledere og skolen står i en bedre posisjon til å se hva som egentlig skjer. De ser mange barn i en setting, og de ser dem regelmessig, påpeker han.

Det handler derfor om å velge å være til stede der ting skjer: Ikke gå ut av rommet under en bursdagsfeiring. Stå på sidelinjen på fotballbanen og hør etter. Velg å ha mange barn i bilen, og lytt til diskusjonene. Voksne er ofte ekstremt forsiktige med å bryte inn. Når noen snakker stygt om andre, våg å si: «Slik oppførsel aksepterer vi ikke her!» Det skaper en enorm trygghet.

Kristin Oudmayer mener i tillegg dette bør få voksne til å reagere:

  • Dominerende atferd. Manipulerer andre for å få viljen sin.
  • Sort-hvitt-tankegang: Noen er «superkule og kjempesnille», andre er «slemme og kjipe».
  • Flere ustabile venneforhold.

3. Mobber fordi de vil tilhøre gjengen

I den grad man kan snakke om trender når det gjelder forskning på mobbing og mobbere, legger man nå i større grad vekt på de sosiale forholdene rundt barn, som samspill med andre og miljøet de er en del av.

Mobbere opptrer sjelden alene. Illustrasjon: Terje Tønnesen

– Alle har en rolle i en klasse hvor mobbing skjer, påpeker høyskolelektor Ingrid Grimsmo Jørgensen ved Høgskolen i Innlandet.

– Mobbing er et resultat av gruppeprosesser, status i sosiale hierarkier og eksklusjonsmekanismer. Et barn blir ikke født som en som mobber. Det handler ikke om at barnet som mobber, er spesielt aggressivt eller dårlig oppdratt. Mobbing handler i hovedsak om sterke følelser og behov for trygghet og tilhørighet, sier hun.

Det er tegneserieskaper Josef Yohannes enig i. Han tror det i stor grad handler om å fremstå som kulere og mer selvsikker enn man egentlig er.

– De bruker mobbeofre som skjold mot sin egen usikkerhet, mener han.

Nesten 40 prosent av dem som i Elevundersøkelsen innrømmet at de har mobbet andre medelever, er selv blitt mobbet. Unicefs mobbeekspert Kristin Oudmayer mener én årsak kan være at man vil ta igjen for mobbing man selv har opplevd, eller rett og slett at man er redd for å bli den neste som blir mobbet.

– Som en gutt sa til meg en gang: I min klasse fungerer det sånn at enten må man spise selv, eller selv bli spist. Hva hadde du selv valgt?

4. Hva kan man gjøre?

Som voksen er det viktig å gripe inn når man oppdager barn som krenker og mobber andre. Det aller viktigste er å være tidlig ute. Josef Yohannes har ett råd til foreldre:

– Vær til stede i barnas liv, bli kjent med holdninger og verdier. Det er foreldres ansvar å lede dem i riktig retning. Instinktivt vil man beskytte sine egne barn, men se situasjonen på en objektiv måte, og reager med handlekraft! 

Det finnes enkle ting man som foreldre kan gjøre for å få slutt på mobbingen. Illustrajon: Terje Tønnesen

– Blikket må være finmasket, understreker høyskolelektor Ingrid Grimsmo Jørgensen.

For foreldre kan det være en stor barrière å innse at ens eget barn er blant dem som mobber.

– I flere av sakene jeg har vært involvert i, har det vært en utfordring å få foreldre til å bidra til å trygge barn som blir mobbet. Foreldre har vanskeligheter med å ta inn over seg at eget barn kan være grunnen til at noen barn føler seg utestengt eller mobbet, sier hun.

Kristin Oudmayer tror grunnen er at man opplever det som noe man skammer seg over og et nederlag.

– Mange reagerer dessverre med å gå i forsvarsposisjon og svarer med motbeskyldninger. Det er forståelig, men det er av avgjørende betydning at man ikke handler i affekt, sier hun.

Oudmayer har følgende tips til måter å håndtere dette på:

  • La barnet få snakke uten at de føler seg styrt av ditt behov for å vite. Forsøk å unngå å avbryte, kjefte eller moralisere, men still gjerne oppfølgingsspørsmål etterpå.
  • Vær tydelig på at dette er umulig ikke å snakke om. Dersom barnet synes det er vanskelig, kan du si: «Husk at jeg gjerne vil hjelpe deg ut av denne situasjonen. Og for å kunne gjøre det må jeg få vite mer. Hvis du ikke orker akkurat nå, kan vi snakke sammen litt senere.»
  • Gjør det klart at uansett hva årsaken er, så blir ikke mobbingen akseptert. Den må opphøre.
  • Vær åpen om at du kommer til å snakke med foreldrene til den som blir mobbet, og med skolen.
  • Uansett hva barna har gjort, trenger de voksne som klarer å skille mellom handling og person.