Mats Grimsæth (22) var en dypt ulykkelig drittunge. Så begynte han å fikle med et kamera.
Tekst: Hilde Lundgaard


Da han var 15 år gammel, slo han ned en gutt på skolen.

I Mats Grimsæth hadde det bygget seg opp over mange år. Følelsen av aldri å passe inn. Ikke være bra nok. Han oppførte seg som en pøbel for å få oppmerksomhet, og kanskje venner. Tålte de daglige spydighetene om hvor pinglete han var. Følte seg konstant sliten.

Men han snakket aldri med en levende sjel om hvordan han faktisk hadde det.

Ikke engang den eneste vennen han hadde, ante hva Mats bar på.

– Det lå en tikkende bombe inne i meg, minnes han syv år og en total forvandling senere.

Mats Grimsæth har lært seg å like ruskevær. Gutten som en gang var full av uro, føler seg helt trygg om bord i seilbåten sin. Foto: Mats Grimsæth

Gråt seg tom

22-åringen tar imot om bord i seilbåten der han jobber som skipper. Han har nettopp seilt en gruppe eventyrlystne turister fra Lofoten, og skal snart ta med en ny gjeng ut på havet.

Den dagen bomben i ham eksploderte og han slo ned en medelev, gikk alarmen. Moren ble informert om sønnens ukjente sider. Gutten ble utvist og sendt til BUP og psykolog. I Mats’ hode betydde å komme til psykolog å være gal. Han trodde de ville hente ham med ambulanse og sperre ham inne.

Han ble ikke hentet i ambulanse. Men han strittet i det lengste imot psykologens tilbud. Først da en psykomotorisk terapeut begynte å klemme på noen punkter på ryggen hans, revnet forsvaret. Alt gikk liksom utenom hodet og bare løsnet. Han gråt seg tom.

Så begynte han å snakke.

Sunniva og A-magasinet. Mats Grimsaeth

Mats Grimsæth fremsto blid og fornøyd. Ingen visste hvordan han egentlig hadde det. Foto: Privat

Da han først fikk tak i ordene, begynte han å innse hvor dårlig han hadde det. Hvordan strevet med å prøve å være en annen hadde dratt energien ut av ham.

– Jeg klarte å tenke at jeg er Mats og det er bra nok. Og at jeg måtte begynne å gjøre det som gjorde meg glad.

Redning i et kamera

Problemet var at det var svært lite som skapte entusiasme i gutten.

Men etter at han en dag skadet kneet og måtte tilbringe uker på sofaen, grep han helt tilfeldig tak i kameraet til farens samboer. Han begynte å fikle med knappene og kikke i søkeren. Liggende på sofaen registrerte han en sitrende følelse av nysgjerrighet han aldri hadde kjent før.

Det var et skikkelig kick da et bilde han hadde tatt av uvær på rullesteinsstranden Mølen kom på trykk i lokalavisen Østlandspostens leserspalte. Å bli plassert i den samme lokalavisen i tre dagers arbeidspraksis i 10. klasse, var mer enn han kunne ha drømt om.

Full av ærefrykt hang han over skulderen på avisens fotograf og sugde til seg det han kunne. Da siste dag var over, nektet han å gå. Mats ble sittende mens alle, bortsett fra kveldsvakten, gikk hjem.

Plutselig kom meldingen om at det brant i et hus rett ved Larvik sykehus. Kveldsvakten spratt opp, og praktikanten fikk henge seg på. Dagen etter var det hans bilde av en kvinne som klatret ut av det brennende huset, som prydet førstesiden.

– For første gang i hele mitt liv var jeg skikkelig stolt av noe jeg hadde gjort, sier Mats og tar en pause.

– Der og da visste jeg hva jeg ville.

Dette bildet av en kvinne som blir reddet ut av et brennende hus, havnet på førstesiden i lokalavisen. Mats Grimsæth hadde gjort sitt første scoop. Foto: Mats Grimsæth

Fra pøbel til proff

Tiendeklassingen tryglet om å få jobbe videre for avisen, og snart syklet han rundt på en blå kombisykkel med kamera i sekken og politiradio på øret. Alltid klar for å dekke det som skjedde i Larvik. Morens eneste krav var at han skulle ligge i sengen mellom midnatt og klokken 06. På skolen holdt han seg såvidt flytende. På jobben blomstret han.

– Der var jeg omgitt av folk som trodde på meg. Jeg gikk rett fra pøbel til proff.

Da han, taperen, ble bedt om å være fotograf på det lokale skoleballet, følte han seg virkelig som en proff. Helt til han møtte moren som var leder for ballkomiteen. Hun mønstret den spinkle gutten med en grimase og spurte vantro:

– Er det du som er fotografen?

Det gamle sinnet var tilbake som et lynnedslag. Han ville slå. Hardt.
Midt i stormen av følelser kom han på det han hadde lært hos psykologen.

– Jeg tenkte at nå har jeg to valg: Å være proff eller pøbel.

Med et falskt smil svarte han:

– Ja, det er meg. Og nå må jeg forberede meg.

Da jobben var gjort, kom moren bort og ba pent om unnskyldning.

Men Mats hadde fått sin hevn. Aldri mer skulle han la seg styre av hva andre mente om ham. Han skulle være akkurat så spinkel og ung han ville.

Han begynte med å ta bilder i nærområdet i Larvik. Nå har Mats Grimsæth tatt hundrevis av bilder av norsk natur i all slags vær. Her fra utenfor Lofoten. Foto: Mats Grimsæth

Mer enn tøff nok

17 år gammel kjøpte han en sliten seilbåt, uten å ha peiling på så mye som et tau.

Han gjorde stadig flere fotojobber og ble husfotograf for Farris Bad og etter hvert fast fotograf for håndballspillerne Gro og Anja Hammerseng-Edin. Da han fylte 18, tilbød Red Bull ham plass på det prestisjefylte fotoakademiet sitt i Østerrike, som den yngste noensinne. I tre måneder ble han coachet på heltid av tre fotografer.

– At noen hadde så stor tro på meg, var fantastisk. Jeg hadde aldri vært så langt borte fra mamma, ler han.

Innimellom skolen og fotografering av brylluper, ekstremsport, sykkelløp og surfing sørget han hele tiden for å snakke. Med psykologen, med mamma, med folk han møtte.

Aldri mer skulle han bli en taus mann igjen.

For tre år siden fant Mats denne utsikten fra Værøy på nettet. Siden har han drømt om den. Nå har han fotografert den selv. Foto: Mats Grimsæth

Vraket som ble seilklart

I stedet var han blitt en mann med seilbåt – uten å kunne noe særlig om seiling. Men han hadde vokst opp i Nevlunghavn og alltid vært glad i havet. Etter hvert som Mats lærte mer, vokste en ny drøm frem: Han ville skaffe en båt han kunne bo i og seile langs norskekysten til Lofoten.

– Jeg ville komme til steder du ikke når med bil, prøve meg på å gå i fjellet. Og utfordre fryktene mine: Høydeskrekk og å ta kontakt med ukjente.

I tillegg hadde han bestemt seg for å ha åpen båt. På sosiale medier fortalte han at den som hadde mot til å spørre, skulle få bli med på tur.

– Tanken var å treffe folk uten fordommer og forventninger. Sånn som jeg selv ønsker å bli møtt, sier han.

Den 30 fot store båten han kjøpte, trengte totalrenovering. Selv visste ikke unggutten forskjell på en skiftenøkkel og en mutter. Men ved hjelp av gode venner ble vraket etter hvert seilklart.

To døgn før avreise kollapset motoren. Prislapp: 84.000 kroner.

– Jeg var så nær ved å gi opp, viser Mats Grimsæth med tommel og pekefinger.

Så kom han på at han hadde delt alle planene i sosiale medier. Han fikk prøve å gjøre flest mulig raske fotojobber. Han kunne ikke svikte nå.

Dagen etter fikk han en melding på Facebook fra en vilt fremmed mann som ville gi ham 5000 kroner. I løpet av 24 timer strømmet det inn 70.000 kroner fra kjente og ukjente, firmaer og privatpersoner.

Noe av det Mats Grimsæth var mest redd for, var høyder. Men på turen sin langs norskekysten overvant han de fleste fryktene sine, også høydeskrekken. Her med utsyn fra Hornelen i Bremager, Europas høyeste sjøklippe. Foto: Mats Grimsæth

50 gjester om bord

11. august 2015 la han ut fra Larvik med ny motor og seilte alene til Bergen.

Selv i stiv kuling rundt Lindesnes hadde han hvilepuls. Havet er stedet der Mats Grimsæth føler seg minst redd.

Sunniva og A-magasinet. Mats Grimsaeth - selfie alene i båten i friskt vær utenfor Bodø

Selfie alene i båten i friskt vær utenfor Bodø. Ingen steder føler Mats seg så trygg som på havet. Foto: Mats Grimsæth

I Bergen gikk Eva fra Østerrike om bord i en båt for første gang, så fulgte Mikkel som var skolelei, og videre oppover kysten åpnet Mats hjemmet sitt for stadig nye fremmede. Innen han var tilbake i Larvik, hadde 50 mennesker vært innom.

På land åpnet stadig nye fremmede hjemmet sitt for skipperen, som ble invitert på middager og toppturer og fikk låne dusj og fiskeutstyr.

– Jeg var nybegynner i alt, forteller han, og glemmer ikke den første teltturen, da ingen hadde fortalt ham at den nye gassbrenneren måtte ha gass. I stiv kuling i en steinur med kald tørrmat følte han seg mye tøffere enn Lars Monsen.

Nesten uten erfaring med friluftsliv lærte Mats seg å overnatte ute, tenne bål, gå toppturer og klare seg i naturen. Nå bruker han mest mulig tid ute. Foto: Mats Grimsæth

Gråt på kaia

Fredag 13. november 2015 klatret han opp på kaia i Ballstad i Lofoten.

– Jeg har seilt fra Larvik, sa han til dem som sto der, og ble tatt imot av åpne hjerter. Selv begynte han å gråte. Han hadde aldri gjort noe så stort.

– Jeg gjorde det for meg selv. Men at det ble utvidet til å omfatte andre, gjorde det enda større, minnes Mats.

Han gliser.

– Jeg var forbanna stolt. Det var mitt store «fuck you» til dem som herset med meg. Men det viktigste er selvsagt at det forandret meg som person.

Og hans kanskje viktigste budskap til oss alle i vellykkethetens tid?

– Du kan ikke følge drømmen din hvis du ikke vet hvordan du virkelig har det. Det vet jeg.

 


 

Les også: Kan Norge bli vakrere enn dette?

 


 

Mener gutta må begynne å snakke

Syv år etter at han slo ned en kompis, er Mats Grimsæth fortsatt ung, men ikke påfallende spinkel. Han sitter i den 50 fot store seilbåten han nettopp har seilt alene fra Lofoten til Tromsø. Han har fullført skipperutdanning, jobber for et firma som arrangerer seilturer og skal snart ta om bord en ny gruppe turister som vil oppleve nordnorsk natur.

De siste årene har Mats Grimsæth både jobbet og bodd i båt. Han er svært sjelden hjemme i båten som ligger i Larvik. Foto: Marius Fiskum

Øynene lyser mens han serverer lunken te og forteller om alt som har skjedd siden han motsto lysten til å slå ned ball-mammaen hjemme i Larvik. Han brenner for at flest mulig skal få oppleve gleden og mestringen han selv fant i naturen. Og han vil gjerne dele sin egen historie om hvordan alt faktisk kan bli annerledes.

22-åringen har vært på flere ungdomsskoler og fortalt historien sin. Hver gang skjer det samme. Jentene kommer rett bort til ham og vil prate. Guttene sender melding dagen etter.

– Gutta har en lang vei å gå. Fortsatt tror de at de må være tøffe. Men ingenting er tøffere enn å si hvordan du faktisk har det, sier Grimsæth og tilføyer:

– Psykologen har ingen svar. Dem har du selv.