Hvordan er livet til ei melkeku?

Det spørsmålet stilte vi spesialrådgiverne innen dyrevelferd, Håvard Nørstebø (veterinær) og Stine Kischel (etolog) fra avdelingen forskning og fagstøtte i TINE Rådgivning.

– Først vil jeg peke på noen karakteristiske trekk ved norsk melkeproduksjon. Det er stor variasjon mellom det vi i Norge betrakter som store og små gårder og det som i en internasjonal målestokk er store og små gårder. Vi har melkeroboter, vanlige melkemaskiner – og noen som fremdeles håndmelker kyrne sine, sier Håvard, men legger til at disse stort sett lager smør eller rømme av denne melken.  

Håndmelker?  

– Ja, faktisk. Våre minste gårder er svært små (under fem melkekyr), og vi har ca. 500 gårder med opptil ti melkekyr. Den største besetningen i Norge i dag har ca. 140 årskyr, og den besetningen vil fortsatt regnes som liten på en internasjonal målestokk. Internasjonalt betyr det at vi egentlig ikke har store melkegårder her i landet, fortsetter han.  

Og hvordan er hverdagen til melkekua?  

– Der vi snakker om båsfjøs, står dyrene på plassene sine 8–10 måneder i året, skjønt en god del gårder kan tilby dyrene en luftegård der de får tilbringe litt tid i løpet av dagen –  også om vinteren. Men så er det også sånn at 70 prosent av melkekyrne i Norge er i såkalt løsdrift – altså at de kan bevege seg fritt i fjøset. I 2034 vil alle melkekyr i Norge gå i løsdrift. Men det er viktig å merke seg at alle driftstyper kommer med fordeler og ulemper, forteller Stine.  

Hun peker på at dyr i båsfjøs ikke har tilgang til å bevege seg fritt, men at de i større grad er skjermet for de mest brutale konsekvensene av hierarkiet som finnes i enhver kuflokk.   

– Ja, alle kuflokker har ei sjefsku, og enkeltindivider som kommer på kant med henne, kan oppleve regelrett mobbing og utstøting av flokken, fortsetter Håvard. – Det kan gå hardt for seg. Kua kan bli hindret tilgang til vannkaret deler av dagen, det kan bli knuffing, de kan bli jaget opp av liggebåsene og få redusert tilgang til melkeroboten. Ellers er det greit å vite at kyrne - enten vi snakker om bås- eller løsdrift, ligger på et mykt underlag i fjøset i rundt 14 timer i døgnet for å tygge drøv. Det gjør hun også ute i det fri, fordi det er energikrevende å omdanne gras til melk.   

Hva med ku og kalv? Mange lurer på hva som er vanlig praksis etter at kalven er født? 

– Så gøy at du stiller det spørsmålet. TINE er nemlig en stor deltager og pådriver innen forskninga som gjøres på ku/kalv-samvær i dag, sier Stine. I Norge, som i alle andre land, er den vanligste praksisen å separere ku og kalv etter at kua har fått slikket kalven ren og tørr. Grunnen til dette henger både sammen med produksjonshensyn – altså at kua skal melkes, og at kalven skal få mest mulig ro de første dagene etter at den er født. Det har også vært viktig for å sikre at kalven får råmelk som inneholder viktige antistoffer som beskytter kalven mot sykdom og styrker helsen.   

– Men vi har også skilt ku og kalv av hensyn til bondens sikkerhet under melking. Ei ku som har utviklet et sterkt bånd til kalven, kan opptre aggressivt overfor bonden. Fjøsene i dag er heller ikke er bygget for en slik drift og forebygging av smitte mellom ku og kalv, samt kontroll over råmelk- og kalvens fôropptak kan derfor være en utfordring, sier Stine.   

En annen utfordring og viktig årsak til at mange skiller ku og kalv raskt er at dyra viser en sterk stressrespons etter separasjon, sammenlignet med seperasjon rett etter fødsel. Mange kyr og kalver er urolige, rauter og har dårlig matlyst de første dagene etter adskillelsen. Her trengs det mer forskning. 

– Det er også mange fordeler med å ha ku og kalv sammen lenger. De får utført mer naturlig atferd med tanke på omsorg og diing, og kalver som dier har også mindre forekomst av diaré. Mer tid sammen for ku og kalv kan også gi bedre tilvekst hos kalven grunnet økt fôropptak. Kalvene blir mer robuste og blir tidligere kjønnsmodne enn kalver som blir separert rett etter fødsel. I dag er det faktisk estimert at underkant av 3 % av TINEs produsenter praktiserer ku/kalv samvær og at over 15 % planlegger eller ønsker å starte med dette, avslutter hun. 

Hvor mye kontakt ville en kalv ha med mora ute i naturen? 

– Kontakten skjer stort sett når kalven trenger melk. Da blir den slikket og kost med og kalven prøver også å leke med mor. Etter hvert som kalvene vokser bruker de mer tid til lek med andre kalver, og derfor tilbringer de mye tid i egne kalvegrupper, sier Håvard. 

Folk lurer sikkert også på hva det er som egentlig bidrar til en god dag for kua? 

– Her er det snakk om å dekke dyras behov, både når det gjelder fôr og vann og et mykt sted å ligge, men også ta hensyn til hva en ku eller en kalv liker å gjøre. Det kan handle om miljøberikelser som leker eller kløbørster. Dyrevelferdsprogrammet bekrefter at minimum 35 % av de besøkte storfebesetningene i Norge har slike miljøberikelser. Samtidig er det viktig at kyrne har et godt forhold til bonden og folk generelt. I forskningsprosjektet Welcow/Kutrivsel ble frykt for mennesker registrert hos over 5600 melkekyr og resultatene viser at norske kyr er svært tillitsfulle.

Dyrevelferd- Ku som blir vasket med børste
Ku som blir klødd av børste.

Hvor lenge får kua leve da?   

– Den gjennomsnittlige levealderen på en ku er 4,5 år. Noen kyr kan bli mellom 10 og 15 år gamle. NRF-kua blir kjønnsmoden og viser første brunst når den er om lag 10,5 måneder gammel, fortsetter Håvard. – De fleste kyr i Norge blir drektige ved inseminering. Ei NRF-ku får i gjennomsnitt to til tre kalver før den utrangeres (slaktes). Årsaken til at kyrne slaktes relativt tidlig, er at mange melkeprodusenter har gode ungdyr som de ønsker å sette inn i produksjonen – og at kjøttprisene har vært relativt gode. I noen land får kyrne leve litt lenger, men da sendes ofte flere kalver til slakt i stedet. 

I Norge får kua leve litt kortere, men til gjengjeld får flere dyr vokse opp. Avgjørelsen omkring hvor lenge kua får leve vurderer melkebonden i hvert enkelt tilfelle. Mange faktorer påvirker denne avgjørelsen; for eksempel om kua er frisk, om ho har god klauvhelse, om ho blir drektig, eter godt, eller passer i driftsopplegget. 

– I og med at besetningene våre er så små så vil hver enkelt ku bli vurdert hvor lenge hun kan bidra inn i produksjonen på gården, sier Håvard.  

Utrangeringsårsaker, dødelighet og sykdomsfrekvens for kyr og geiter blir rapportert årlig i TINEs årsstatistikk for Kukontrollen.

Et annet viktig dyrevelferdspoeng han trekker fram er den korte reiseveien for dyra når de sendes til slakteriet. I Norge tar dette stort sett ikke mer enn en par-tre timer – og transporter skal ikke overstige åtte timer. I utlandet er situasjonen helt annerledes med lange og krevende transporter for dyra. Nortura rapporterer i Kjøttets tilstand at det er svært få dyr, < 10 storfe og < 100 småfe (sau og geit), som har dødd under transport i årene 2019–2021.  

Norsk lovverk sikrer at 100 % av storfe og småfe bedøves før avliving. Animalia skriver at 100 % av slakta dyr bedøves før slakt og at avblødning skjer snarest. Geitene bedøves med strøm, og storfe bedøves med boltepistol før avblødning. Dette er effektive metoder som ikke utsetter dyra for unødvendig lidelse. Dyrene tilbringer svært lite tid på slakteriet. Det er viktig for dyrevelferden, slår Håvard fast.   

Andre ting veterinæren trekker fram er at avhorning av kalv blir stadig mindre utbredt, fordi det avles fram dyr uten horn. Andelen av kalver uten hornanlegg ble i 2022 antatt å være 30–40 %. Når avhorning skjer, gjøres det med bruk av bedøvelse og smertestillende. Halekupering skjer heller ikke i Norge.