Markedsordningen for melk

Markedsordningen for melk ble innført 01.07.1997 og medførte en stor omlegging både når det gjaldt markedsreguleringen, målprissystemet og den nye prisutjevningsordningen. Det ble sist foretatt en omfattende gjennomgang av markedsordningen i 2002-2003, og en endret markedsordning trådte i kraft fra 01.01.2004.

Bonde og kuer, foto: Foto: Bo Mathisen kilde:

Hovedmålsettingen ved etableringen i 1997 var å legge til rette for økt konkurranse i melkemarkedet. Endringene berørte først og fremst markedsreguleringen, prisutjevningsordningen og importvernet, i tillegg til Jordbruksavtalens målprissystem.

Som en del av endret markedsordning for melk inngikk Staten og daværende TINE BA en avtale om  et administrativt og regnskapsmessig skille mellom råvarehåndtering og øvrig virksomhet i Tine SA (hovedavtalen). Årlig utarbeides underliggende tjenesteinstrukser med årlige rammer knyttet til gjennomføring av aktivitetene og funksjonene som i henhold til hovedavtalen er definert for TINE Råvare (vedlegg til hovedavtalen).

 For tiden er disse med i markedsordningen for melk:

Som en følge av avtalen, oversender TINE Råvare et revidert regnskap og rapport til Landbruksdirektoratet innen 1. juni påfølgende år. Rapporten gjennomgås på møte med aktørene og andre involverte.

Melkesektoren er det mest regulerte området i landbruket. I sum skal ulike ordninger legge til rette for at melkeprodusentene skal ha muligheter for å oppnå den prisen på melken som jordbruksavtalen gir muligheter for. Det skjer gjennom jordbruksforhandlingene mellom Staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Solidarisk pris
Prisutjevningen for melk er en solidarisk ordning som skal sørge for at alle melkeprodusentene i Norge får samme pris for melken, uavhengig av hva den brukes til eller gårdens geografiske plassering. Melk som går til konsum gir den høyeste verdien på rå melk, og smør og tørrmelk den laveste. Et sted i midten ligger osteproduksjon. Derfor betales det inn en avgift til prisutjevningen fra inntektene for drikkemelk, mens den mindre lønnsomme bruken av melken mottar tilskudd.

Prisutjevningen er selvfinansierende i den forstand at avgifter og tilskudd skal «gå i null». Ingen form for statstilskudd er med i prisutjevningen.