– Mange kan sikkert bli provosert. Men de er ikke i mine sko, sier Mariann Sæther (36).
Velg din favorittavis
*valgfri avis digitalt i 1 mnd. for 1 kr
- du får i tillegg 24 magasiner på kjøpet

Hun står dyvåt ved bredden av Strandelva utenfor Voss. Avslappet i blikket, smiler svakt, ser nesten ut som hun kjeder seg. Viser ingen tegn til adrenalin-rushet de fleste av oss ville hatt pumpende gjennom kroppen om vi hadde gjort det hun nettopp gjorde. Det vil si: Om vi hadde overlevd det hun nettopp gjorde.

For Mariann Sæther har stått høyere opp i elven, tatt sats og dundret kajakken utfor, forsvunnet i frådende vaskemaskiner av stryk, fosser og valser, og kommet opp igjen, klar for neste foss. Nå har hun padlet i land, slengt båten i bilen. Sagt «Det var en søndagstur!». Trening. Ren moro.

– Oi, sier hun plutselig, smiler med hele ansiktet og tar seg til magen.

– Nå sparker han.

Sant, det glemte vi å nevne. Hun var ikke alene i kajakken.

Mariann Sæther er gravid i åttende måned.

Elvepadler Mariann S+ªther (21)_doc6rabinjx58hbentd1xp

Drøm og lidenskap

Historien om Mariann Sæther er et eventyr om å følge drømmene. Om jenta som reiser ut i verden, dyrker lidenskapen og blir en av verdens beste elvepadlere. Men det er også en historie om å gå motstrøms, ta høy risiko, og om å miste venner til en natur som kan være uforutsigbar og nådeløs.

La oss begynne med det første. Med drømmer og lidenskap.

Mariann ble 16 år før hun oppdaget aktiviteten som skulle bli seilet i livet. Inntil da var hun en ganske vanlig tenåring fra Otta. En som vokste opp på familiegården, drev med håndball og svømming, og som anså alle karakterer lavere enn fem som et nederlag.

Hun hadde sett elvepadlere, men mest som mystiske figurer som kom drivende forbi i elvestrykene gjennom byen.

– Jeg husker lokalmiljøet var fryktelig skeptisk til dem, sier hun og kikker ut gjennom vinduet i stamkafeen. Utenfor trommer regnet ned.

– Det var ekstremsport. Elv var farlig.

 

Mariann Sæther prater mye om lykke. – Det er en klisjé, men jeg tror på å gripe dagen, sier hun.
Marius Nergård Pettersen

- Plutselig kjedet jeg meg ikke lenger

Men så ble hun kjent med en elvepadler og tatt med på padledate. Først i det lokale svømmebassenget i Heidal. Så ut i Ottaelva. Hun strevde i begynnelsen, men oppdaget at elv ikke bare var farlig. Tenåringsjenta var frelst fra første åretak.

– Plutselig kjedet jeg meg ikke lenger. Eller for å si det på en annen måte: Jeg oppdaget at jeg hadde kjedet meg. Og at det var umulig å kjede seg på elv. De gikk aldri tomme for utfordringer. Jeg fikk mer energi og masse mestringsfølelse.

Snart sådde padlingen spirene til hennes største drømmer. Og da skolen var over og hun var ferdig med å strekke seg etter karakterer, strakk hun seg etter drømmene. Som 18-åring pakket hun en kajakk og reiste alene ut i verden. Det neste året padlet hun på New Zealand, i Chile og California.

Siden har padlingen betydd nesten alt.

Hjemme i Norge fikk Marianne Sæther ofte høre at hun var «heldig». Som hadde et så spennende liv. Selv mener hun det handler om valg.
Marius Nergård Pettersen

Elvepadler Mariann S+ªther (10)_doc6rabiy7tonn1ne4lc1xt

Handler om valg

Tyveårene besto av elver og kajakker. Joda, hun gjorde andre ting også. Drev med paragliding og stisykling, for eksempel. Men padlingen var og ble hovedfokuset. Hun hadde korte avbrudd for å tjene penger – jobbet på en turisthytte i Rondane, serverte øl på Oktoberfest i Tyskland, ble raftingguide.

Men i mer enn halve året reiste hun. Verden rundt. Ligningskontoret tok kontakt og spurte hvordan det var mulig å leve på så lite som det hun tjente. Da forklarte Mariann at det ikke koster mye å haike og telte langs en elvebredd.

Hjemme i Norge fikk hun ofte høre at hun var «heldig». Som hadde et sånt liv.

– Jeg var aldri heldig. Livet mitt var summen av de bevisste valgene jeg gjorde. Andre lever helt lykkelige med mer A4-nære liv, og da er det deres valg. Men mange som egentlig ønsker å leve annerledes, glemmer at de velger å ikke prøve. De velger den enkleste veien. Til syvende og sist våger ikke mange å følge noen andre drømmer helt ut, sier Mariann.

Trodde hun ville dø ung

Hun gir risikoen i elvepadling noe av skylden for at hun ble en som turte.

– Det var en periode da jeg antok at jeg ikke ville bli gammel. Hver dag måtte telle. Jeg skulle i hvert fall ikke bli 30 og føle at jeg ikke hadde levd livet.

Det virker kanskje rart at en jente full av livsglede tenker at hun snart kan dø, men for Mariann var det en viss sannsynlighet. For selv om hun forsøkte å alltid padle trygt, ble hun flinkere og tøffere og avanserte gradvis mot vanskeligere elver. Der var ikke lenger bare fossene større og hindringene flere, men konsekvensene av en feil mye mer alvorlige.

– I ekstrem elvepadling er vi ofte nær at det kan gå galt, sier hun.

De fleste farene overvant hun ved å trene og øve, pushe grensene langsomt og planlegge all padling nøye. Men noen få farer passerte hun også helskinnet på grunn av flaks.

 


 

Ingeborg Jakobsen er eventyreren du ikke har hørt om: Da hun skjønte hva slags ekspedisjon hun hadde sagt ja til, ville hun heller bli påkjørt av en bil

 


 

Den dagen hun nesten døde

Hun understreker at elvepadling kan være så mye. De aller fleste padlere presser ikke grenser som henne, men bruker aktiviteten som en tur- og treningsform. Til morsomme opplevelser med venner på enkle elver.

Men skal vi fortelle historien om ekstrempadleren Mariann Sæther, må vi innom det ekstreme.

– Det verste jeg har opplevd, skjedde kanskje i elven Pascua i Chile, en kjempeelv som drenerer den sørlige innlandsisen i Patagonia. Elven var bare padlet én gang tidligere, og vi var en gjeng med padlere på en tredagerstur ned gjennom elven. Den siste dagen kom vi til et parti der vannet ble presset sammen i stort juv, sier Mariann.

Padlerne beregnet at det var et greit juv å forsere. Så lenge man ikke veltet og måtte ut og svømme i de enormt kraftige strømningene. De tok en kalkulert sjanse. Da Mariann padlet inn øverst i juvet, skjedde imidlertid noe uforutsett: En stor bølge reiste seg som en havdønning og veltet over henne.

Plutselig ble alt mørkt og stille

– Det var som å få en lastebil i trynet. Åren ble revet vekk og jeg lå plutselig opp ned i en fullastet kajakk som var umulig å snu bare med hendene.

Altså måtte hun ut av båten og svømme i en strøm som nå var så sterk at sjansen for å kunne holde hodet over overflaten var liten. Hun var såvidt oppe, før en hvirvel sugde henne ned.

– Plutselig var alt veldig mørkt og veldig stille. I kanskje et minutt. Så kom jeg såvidt opp, trakk ett magadrag og tenkte «Nå dør jeg», før strømhvirvelen trakk meg under igjen.

Om Mariann hadde dødd den dagen i elven Pascua i Chile, tenker hun at hun i hvert fall hadde levd livet.
Marius Nergård Pettersen
Inntil for to år siden hadde hun ikke mistet noen padlevenner til naturkreftene de utfordrer. Men bare sien da er flere nære blitt revet vekk.
Matt Gontram

Kunne like gjerne møtt en møtende bil

Der nede begynte hun å svømme. Panisk, uten formening om opp eller ned. Og historien ville nok ha endt her, om ikke en av hennes medpadlere hadde strevet med andre hindringer og blitt heftet så lenge at han kom bak henne og så kroppen i vannet, akkurat idet hun nådde overflaten for tredje gang. Han grep vesten hennes, dro henne opp, ropte «Hold on!». I tre kilometer klamret hun seg til kajakken, før elven ble rolig nok til at de kunne padle til land.

– Hva tenker du om det i dag? Hva om du faktisk hadde omkommet?

– Da hadde jeg i hvert fall levd livet til da.

– I noen få år?

– Det ville ha vært tragisk. Selvfølgelig. Men sånne episoder var ingen grunn til ikke å padle. For jeg kunne jo ha blitt hjemme og møtt en møtende bil i trafikken. I elvepadling har du i hvert fall fullt ansvar selv. Det er risiko, men det er kalkulert risiko der vi tar høyde for vannstand, hindringer, strømninger og alt annet som kan påvirke oss, sier Mariann.

– Man har ikke tid til å utsette lykken

Inntil for to år siden hadde hun ikke mistet noen padlevenner til naturkreftene de utfordrer. Men bare siden da er flere nære blitt revet vekk.

De var, som henne, varierte utemennesker med mange ulike turinteresser. Ikke alle døde på elv. Bestevennen Benjamin omkom i snøskred. En kamerat forsvant i haiangrep. To druknet under padling.

– Det har vært veldig tøffe år. Man har ikke råd til å miste noen, og det er lett å stille spørsmålet: «Er det verdt det?» Likevel har årene mest forsterket følelsen min av at man må leve nå. Man har ikke tid til å utsette lykken, sier hun.

– Jeg tror ikke antallet levde år avgjør om et liv er meningsfylt eller ikke. Det er hva du fyller årene med. Og dette var ikke mennesker som vandret blindt inn i livet de levde. De hadde valgt det aktivt, og det livet gjorde dem intenst lykkelige.

Endelig best i verden

Målet med sin egen padling beskriver hun ikke mer konkret enn i ulike varianter av «å ha det bra». Likevel jobber hun målbevisst for alltid å bli bedre.

Hun er en toppidrettsutøver innen sin gren og trener deretter. Konkurranseinstinktet er beinhardt.

Under en ekstremtriatlon i 2012 (bestående av tre etapper på ski, sykkel og padling) ble hun slengt av sykkelen og brakk skulderen. Hun klarte knapt å løfte armen, men fortsatte likevel sykkelturen, byttet til kajakk, dundret ned elven og avsluttet som en av de beste.

Etter målgang ventet ambulanse og en seks timer lang skulderoperasjon.

– Jeg får nok litt tunnelsyn i konkurranse.

Et etterlengtet mål

Etterpå tok det ti måneder før hun kunne padle og et år til før skulderen var helt bra. Men bra ble den, og i fjor vant Mariann sin gjeveste tittel til nå: Verdensmester i ekstrempadling. I konkurranse med verdens beste kvinnelige elvepadlere var hun den suverent raskeste ned et bratt og krevende parti av elven Ötz i Østerrike.

– Det var et etterlengtet mål endelig å vinne et internasjonalt, stort mesterskap.

Magasinet Fri Flyt skrev i ettertid at det i mange år hadde vært en uoffisiell sannhet at Mariann var verdens beste brattpadler, og at man nå endelig hadde det svart på hvitt.

Mariann Sæther bor sammen med samboer ved Raundalselva (se kart):

Kart over bosted Marianne

Elvepadlerens første barn

Utenfor faller fremdeles regnet mot brosteinene i Voss, stedet som til slutt fikk en rastløs jente til å finne noe som langsomt lignet et normalt liv. Et liv med fast bosted, en gammel husmannsplass ved Raundalselva, der hun og samboeren padler nesten til døren.

Et liv med fast jobb. Eller – fast og fast ... Bare i fjor tok hun ti måneder permisjon fra stillingen som lærer ved Voss gymnas. For utenfor rammene lokker verden. Med nye drømmer og elver. Og en hytte i Nord-Patagonia i Chile, som hun har fått bygget så avsides at det tar fire dager bare å reise dit. Den ligger selvfølgelig ved en elv.

– Hva nå? Kan du leve dette livet og samtidig være mor?

– Vet ikke. Jeg aner ikke om jeg vil fortsette å padle like mye og i like tøffe elver. Men jeg mistenker jo at jeg vil fortsette i omtrent samme sporet. Konkurranser blir det i hvert fall flere av. Jeg sikter mot nytt VM allerede i år.

Finner roen i elven

Spurte vi egentlig om hva som er så fascinerende med elv?

– Det er så mye. Elven er et sted for adrenalin, et sted hvor du pusher deg selv. Det er vennskapet med de som padler sammen med deg, som du samarbeider med i situasjoner som knytter helt spesielle bånd. Det er naturopplevelsen. Og så er det terapi, sier Mariann Sæther.

– Jeg har nok et snev av hyperaktivitet, og elven roer meg. Det er det nærmeste jeg kommer meditasjon. Når jeg padler et vanskelig stryk, er ingenting annet i hodet. Ingenting annet enn hvor jeg er og hvor jeg er på vei akkurat da.

 

Lenker:

60 av dem han kjente, har dødd: Han har sett venner dundre i bakken. Kroppsdelene deres som flyr i alle retninger. Det har gjort Frode Johannessen kynisk.

Naturfotografen ble så glad i hvalrossen at kona ble sjalu: Historien om en unik venn og koseklump på 600 kilo

 

Velg din favorittavis
*valgfri avis digitalt i 1 mnd. for 1 kr
- du får i tillegg 24 magasiner på kjøpet