Her er serieskapernes formel som gjør det vanskelig for deg å zappe videre.
Velg din favorittavis
*valgfri avis digitalt i 1 mnd. for 1 kr
- du får i tillegg 24 magasiner på kjøpet

Dette er serieskapernes brutale virkelighet: Om de ikke har deg på kroken i løpet av ti minutter, mister de deg. Derfor følger manusforfatter Anna Bache-Wiig en formel som hun vet virker.

– Hver episode er på 45 minutter, og inneholder fire akter, fire vendepunkter og et veldig spennende midtpunkt etter omtrent 22 minutter.

Hun er klar på at det ikke holder å være inspirert eller talentfull.

– Skal du lage ti timer med TV, er du nødt til å kunne håndverket.

Bache-Wiig sitter på kjøkkenet hjemme på Torshov i Oslo og dunker pekefingeren i bordet for å understreke poengets viktighet.

En TV-suksessSammen med manusforfatter-kollega Siv Rajendram Eliassen er hun skaperen bak krimdramaet Frikjent, TV 2s største dramasuksess noensinne, som nå er inne i sin andre sesong.

– Jeg har respekt for at det koster ufattelig mye penger å lage TV-drama, og hvis jeg ber om 70 millioner kroner for å realisere min idé, bør vi være sikre på at vi forteller historien på en måte folk forstår, sier Anna Bache-Wiig

Frykten for å miste seerne

Frikjent dreier seg om en mann som vender tilbake til hjembygda etter 20 år som suksessrik forretningsmann i Malaysia, men som fortsatt har drapsmistanken hengende over seg etter at han ble frikjent for å ha tatt livet av ungdomskjæresten.

Serien vakte stor begeistring både hos kritikere og publikum da førstesesongen kom i fjor vår.

Norsk TV-drama er i vinden: Her er Norges mest spennende serieskapere

Manusforfatterens største frykt er at seerne skal falle av lasset – eller enda verre: skru av – før serien er kommet ordentlig i gang.

Derfor er de første minuttene i den aller første episoden helt avgjørende for seriens suksess.

– Det er viktig at det første vendepunktet kommer etter ca. 10 minutter. Da er karakterene introdusert, og hovedplott og flere sideplott er satt i gang. Da kommer rytmeskiftet – vendingen – som gjør at du hopper litt i stolen, sier Bache-Wiig.

Oppskriftsmessig

Det er få manusforfattere som vil gi en beskrivelse av hvordan man skriver en TV-serie. Til det er stoltheten for stor. Det er kunst, ikke matematikk. Det er ikke så enkelt.

Anna Bache-Wiig, som også er skuespiller i blant annet Mammon, skammer seg derimot ikke over å si at hun benytter seg av et slags regelsett for at historien hun skriver, skal virke, og for at fortellingen skal gå opp.

– Hvorfor er dette så viktig?

– For da blir du sittende og se!

En gammel historie

Måten å fortelle en historie på er omtrent like gammel som skriftspråket selv. Historiefortelling, enten det var rundt leirbålet eller i skriftform, eller det er på film og TV, har alltid fulgt tilnærmet samme struktur.

For eksempel fulgte Sofokles’ dramaer fra antikkens Hellas samme dramaturgi som fortellingene gjør i dag. De skal ha en begynnelse, en midte og en slutt, samt inneholde vendinger som driver historien fremover.

– Det er samme metode som Aristoteles brukte i sine fortellinger. Det må skje noe innledningsvis, så må det snu, og til slutt må det bli mer spennende igjen, sier Gjermund S. Eriksen.

Eriksen er hovedforfatter av thrilleren Mammon, som har gått i to sesonger på NRK. Han mener alle fortellinger handler om endring. Og for å få til det må man ha et vendepunkt, enten ved at karakteren tar en annen retning, eller at det skjer noe med karakteren.

– Alle scener må inneholde noe som enten skaper fascinasjon eller identifikasjon. Man må kjenne seg igjen i karakterene. Det betyr at alle scener må ha et snev av noe nytt i seg. Du skal få folk til å tenke, og du skal få folk til å føle, sier Eriksen, som anslår at de bruker 70 prosent av tiden på å strukturere handlingen.


 

«Mammon»-stjernen om hvor redd han kan bli av å være skuespiller: Det hender Ingar Helge Gimle står bak sceneteppet og ber til Gud om at det skal gå bra


 

Må skje noe hele tiden

Produsent Vegard S. Eriksen, som er manusforfatterens bror og idéutvikler, understreker at en historie er avhengig av å være i konstant utvikling.

– Det er en grunn til at man gikk fra tre til fire akter som normalen på en TV-episode. Det er ikke bare for at vi som lager serien, vil ha mer tempo, men også fordi seerne trenger flere brekk, sier produsenten.

En TV-suksess Gjermund S. EriksenGjermund S. Eriksen vrir seg i sofaen og er bare delvis enig med broren sin. Han understreker at det er viktig å legge inn overraskelsesmomenter underveis som bryter med de grunnleggende elementene.

Han får støtte av Anna Bache-Wiig:

– Nesten all stor kunst har kommet av at man har brutt reglene. Men du må kunne reglene før du kan bryte dem, sier hun.

Danske forbilder

Både Gjermund S. Eriksen og Anna Bache-Wiig har lært mye av danskene i arbeidet med sine respektive serieuniverser.

Frikjent-skaperne reiste til København på faste manusmøter med de danske produsentene et par ganger i måneden for å sikre fremdriften og retningen i skriveprosessen.

Mammon-skaperne hyret inn den prisbelønnede dramaturgen Sven Claussen for å holde orden på strukturen i fortellingen.

Danskene har lenge hatt fokus på å ha forfatteren i sentrum i utviklingen og gjennomføringen av en TV-serie. Det er fordi forfatteren eier historien og sikrer at fortellingen henger sammen fra begynnelse til slutt.

Den såkalte one-vision-modellen, som har opprinnelse fra USA, ble nedfelt i vedtektene i Danmarks Radios (DR) dramaavdeling på begynnelsen av 2000-tallet og slår fast at «forfatteren er forutsetningen for hele dramaavdelingens eksistens».

Så langt har vi ennå ikke gått i Norge, selv om forfatteren har fått en langt mer fremtredende plass de siste årene.

«Forbrytelsen» var starten på den såkalte nordic noir-bølgen. Her Sofie Gråbøl som politietterforsker Sarah Lund.
DR

Faste ingredienser

Hva er hemmeligheten bak danskenes suksess? Finnes det en oppskrift?

Ti minutters metrotur utenfor sentrum av København ligger DRs nye kringkastingshus. To monumentale bygninger utgjør TV- og radiohuset og konserthuset. Etter å ha kommet oss gjennom det skuddsikre inngangspartiet, tar vi rulletrappen opp i etasjene og inn i dramaavdelingen, selve grunnpilaren til den danske TV-drama-suksessen de siste ti årene.

Danmark har hanket inn fire internasjonale Emmy-statuetter for beste dramaserie siden 2002. Norge har ingen av de gjeveste prisene, men Anneke von der Lippes skuespillerpris for rollen i Øyevitne i 2015 viser at noe er på gang.


 

Første remake noensinne: I høst kan en norsk serie bli TV-hit i USA


 

Reglene må brytes

Dramasjefen har vært produsent for TV-serier som Forbrytelsen, Broen og Nikolaj og Julie, som alle er vist på norsk TV. Bernth er av bransjebladet The Hollywood Reporter kåret til en av verdens mektigste TV-kvinner.

Hun vil ikke være med på at de har funnet en suksessoppskrift. Hun mener det er viktig å ha motet til å bryte reglene.

– Så du er ikke opptatt av vendepunkter og akter?

– Jo, så klart! Men man kan ikke lage noen regler for det. Da begynner vi raskt å kjede seerne. Men hvis vi flytter litt på virkemidlene og plasserer vendepunktene litt annerledes, blir man som seer mer overrasket og nysgjerrig.

En fullstendig metode

I et toppkontor i en gammel bygård i København sentrum sitter den prisbelønnede manusforfatteren Adam Price.

– Jeg har ingen regler, men en fullstendig metode.

Han snakker kvikt og poengtert, ikke ulikt karakterene han skapte i Borgen.

– Du må forstå håndverket!

I likhet med en av sine forbilder på området, Aaron Sorkin, mannen bak Presidenten, mener han at man må følge dramaets tidløse prinsipper. Det finnes ingen egne og konstruerte regler bare for TV-drama, mener han.

Den danske serien «Borgen» gikk over tre sesonger og var umåtelig populær i både Norge og Danmark. Serien er skrevet av Adam Price.
Mike Kollöffel

Lar fantasien løpe løpsk

– Man lærer sine virkemidler å kjenne, samt det å bygge opp forventningene. Men det finnes ingen oppskrift som sier at etter nøyaktig 14 minutter skal det komme et vendepunkt. Da kunne man jo satt en computer til å skrive manus.

Price står bak en rekke TV-serier, og var også med på å skrive manus til Kampen om tungtvannet, som gikk på NRK i fjor. Nå er han i gang med en ny dramaserie, Herrens veje, som handler om religion og skal sendes på DR neste år.

– I begynnelsen av et prosjekt bruker jeg mye tid i skriverommet sammen med mine medforfattere, hvor ideer kastes i været og fantasien løper løpsk, sier Price.

Ett minutt pr. scene

Skriverommet er noe alle danske TV-forfattere har et nært forhold til. Her skal hovedforfatteren invitere inn sine medforfattere til å videreutvikle konseptet, hvesse karakterene og spikre historien.

Helt konkret betyr det at omrisset av alle scenene i en episode blir skrevet på papirlapper i ulike farger og hengt opp på veggen. Hovedplott 25 scener. B-plott 15 scener. C-plott 10 scener. D-plott 5 scener. Til slutt flettes scenene sammen til en helhet som gir mening.

I likhet med sine norske kolleger Anna Bache-Wiig og Gjermund S. Eriksen følger også Adam Price en slags standard med ca. én scene pr. minutt, hvorav én scene tilsvarer én side i manuset. Det vil si at i løpet av en episode på 60 minutter skal det være i underkant av 60 scener.

– Vi bruker vanligvis to uker på en episode, som er det vi kaller storyline. Etter fem-seks dager kaller vi inn produsenten og pitcher historien til henne. Vi forteller historien, scene for scene. Så er spørsmålet om hun blir underholdt eller om hun kikker på klokken. Etterpå summerer vi opp og gjør endringer ut fra hennes reaksjon, sier Price.


Kristoffer Joner tilbrakte et halvt år på filmsettet. Det resulterte i 30 sekunder på lerretet.


 

Savner frekkhet i TV-seriene

Loe mener at vi oversvømmes av TV-serier, og at de aller fleste ligner på hverandre. Han savner en større frekkhet og originalitet i karakterene, noe som kan skille klinten fra hveten.

– Jeg har aldri vært med på å lage en plott-tung serie, og er heller ikke spesielt interessert i det. For meg er de enkelte scenene like viktige som, om ikke viktigere enn helheten. Linjer, vendepunkter og struktur er noe som ofte virker mot sin hensikt, sier Loe og fortsetter:

– Hvis man bare sitter med vendepunkt-stoppeklokken, har man selve oppskriften på en gjennomsnittlig serie.

Tomasz (Bartek Kaminski) var sentral i NRK-serien «Kampen for tilværelsen», som ikke fulgte suksessoppskriften – og fikk betydelig lavere seertall enn for eksempel «Kampen om tungtvannet» på samme kanal.
Thomas Ekström/NRK

Tredje episode er et mareritt

Det vanskeligste for en manusforfatter er mellompartiene. Etter å ha skrevet den spennende og fartsfylte begynnelsen og introdusert de viktigste karakterene, begynner den tunge jobben. Episode 3 og 4 er ofte en nøtt.

– Det er disse episodene som skal gjøre den jobben som seerne ikke nødvendigvis setter like stor pris på, sier Gjermund S. Eriksen.

– Hvorfor det?

– De skal bygge opp et momentum før serien igjen skal foreta et taktskifte. Folk liker selve eskaleringen, men det er den perioden rett før de har problemer med.

Til slutt: En avsløring

Bache-Wiig påpeker betydningen av å ha en lovmessighet i fortellingen.

– Det betyr ikke at alle serier må ha fire akter. True Detective bruker tre akter i hver episode, og Kampen for tilværelsen har en 10 minutter lang scene i hver episode. Det er uvanlig for TV, men skaper likevel en lovmessighet, sier Anna Bache-Wiig.

Mammon-skaper Gjermund S. Eriksen understreker at de ikke sitter og følger skjemaer når de skriver en TV-serie, men snarere – som Aaron Sorkin har vært inne på – evige sannheter om fortellerteknikk, men som krever mye trening å bli trygg på.

Han kan også avsløre en hemmelighet, en uskreven regel i krimfortellingen, i tillegg til den om at man bør ha sett den skyldige allerede i første episode.

– Det er nesten alltid en farsfigur som er skurken.


 

Mange godbiter i sikte. Slik blir TV-seriehøsten.


 

Velg din favorittavis
*valgfri avis digitalt i 1 mnd. for 1 kr
- du får i tillegg 24 magasiner på kjøpet